Jeg går av trikken i Brugata. Krysser veien. Går forbi Gunerius. Foreløpig synes alt å være normalt. Ingenting spesielt. I det jeg runder hjørnet på Oslo Spektrum dukker sperringene opp. Politibilene står på rekke og rad. Væpnet politi står utenfor døra. Ikke en, ikke to, men hele fem stykker. Oslo Plaza er klart for statsbesøk.
Av sikkerhetsgrunner kan man ikke ta med mobiltelefon eller kamera inn i selve salen. President Musharraf er kanskje ømfiendtlig for blitz og mobilringing. Enkelte mennesker har jo en uvane å glemme å slå av lyden. Jeg glemte nesten å si hvem som er på statsbesøk. Det er Pakistans President General Pervez Musharraf. Derfor er det så mye styr.
Jeg går opp trappene. Nok en kø. Fire metalldetektorer er satt opp. Det kryr av politifolk. Jeg tømmer lommene mine og går gjennom metalldetektoren. Siden det ikke er lov å ha med seg mobil eller kamera inn i salen tok jeg med meg en lydopptaker. Jeg får beskjed om at den må legges igjen i garderoben. Hva er det de er så redde for? Ingen som dør av at jeg tar opp presidentens tale på bånd. Det er jo bortimot tusen mennesker som skal sitte der og høre på fyren snakke.
Etter å ha lagt fra meg lydopptakeren i garderoben går jeg nok en gang gjennom metalldetektoren. Denne gangen med bare invitasjonen i lommen. Salen er halvfull, eller halvtom om man vil. Det spiller ingen rolle. Klokken er kvart over fire. Jeg finner meg en plass så langt framme som mulig. Folk snakker. Alle venter i spenning. Stort sett menn. Noen få kvinner. Klokken begynner å nærme seg fem. Fortsatt ingen president. Flere mennesker har kommet til.
Programlederen kommer fram på talerstolen. Hun sier at presidenten snart vil komme. Hun ber også alle sammen om å reise seg når presidenten kommer. Det er kanskje ikke nødvendig å be alle om å reise seg.
Presidenten kommer inn i salen. Omringet av livvakter. Alle reiser seg og begynner å klappe. Han går opp på scenen. Hilser de frammøtte og setter seg. Folket i salen setter seg. Ved siden av Musharraf sitter den pakistanske ambassadøren, på den andre siden sitter minister of overseas pakistanis. Folkmøtet begynner. Først er det noen hilsningstaler. Folk klapper. Så snakker presidenten i nesten en time.
Presidenten sa ikke noe nytt i sin tale. Jeg ventet heller ikke å høre noe nytt. Han redegjorde for situasjonen i Pakistan.
Han takket Norge for bidraget etter jordskjelvkatastrofen i oktober. Men det var ikke det jeg la mest merke til. Det jeg la merke til var klappingen. Når folk klappet begynte ikke alle å klappe samtidig. Det var et par stykker som klappet, så fulgte resten av salen etter. Og det skjedde ikke bare en gang, men flere ganger. Litt underlig synes nå jeg. Men det må sies at spontan klapping forekom. Det forekom da presidenten sa at noe måtte gjøres med Pakistan International Airlines (PIA). Da han sa at han var enig i at prisene var for høye i Norge i forhold til andre europeiske land og han skulle gjøre det han kunne for å bedre situasjonen. Da klappet folk.
Pakistansk-nordmenn er jo veldig opptatt av PIA. Og så vidt jeg vet så fortsetter boikotten mot høye priser. Engasjementet er stort. Selv om det er viktig at prisene på flyreiser til Pakistan ikke er så veldig høye, hadde jeg nok sett at engasjementet ble brukt på andre viktige ting også. Ungdommen for eksempel. Det er mange flere pakistanskættede ungdommer som tar høyere utdannelse nå, men jeg mener at det fortsatt er for mange som ikke gjøre det. Nei, nå begynte jeg å snakke om helt andre ting enn det jeg begynte med.
Det var dette folkemøtet ja. Helt ærlig så minte det mer om ”Presidenten snakker til folket”, eller en liten del av folket, enn et folkemøte. Egentlig så kunne jeg bare sittet hjemme og sett Musharraf snakke på tv, men da hadde ikke du sittet her og lest dette heller.
