Loven om Integrering i Utlandet (Wet Inburgering in het Buitenland, WIB) – ble vedtatt 19. januar og gjelder for innvandrere som ikke kommer fra EØS og andre høyt industrialiserte land.
Eget ansvar for finansiering
Testen skal gjennomføres i nederlandske ambassader og konsulater ved hjelp av PC-er med stemmegjenkjenningsteknologi og vil inneholde grunnleggende lytte- og taleferdigheter i tillegg til spørsmål om blant annet nederlandsk geografi, historie og statlig organisasjon, som også må besvares på nederlandsk. Potensielle innvandrere må selv betale eksamensprisen på 350 Euro og må betale samme sum på nytt dersom de ikke består testen den første gangen. Nederlandske myndigheter påtar seg ikke ansvar for tilrettelegging eller finansiering av kurs som forbereder til testen. – Dersom søkerne består testen og får visum må de bestå en mer omfattende test før de kan få permanent oppholdstillatelse når de har ankommet Nederland, sier Jeroen Doomernik ved Institutt for Migrasjon og Etniske Studier ved Universitetet i Amsterdam.
Ekteskapsinnvandring
Mens det offisielle argumentet for den obligatoriske testen er å fremme integrering ved å gjøre overgangen til en ny nederlandsk tilværelse raskere og enklere, har også loven åpenbart som mål å redusere innvandring. Spesielt familiegjenforening og ekteskapsinnvandring kan forventes å bli redusert ved gjennomføring av WIB. Som følge av strengere asyl- og arbeidsinnvandringslover de senere årene, har familieinnvandring vært så godt som den eneste måten å innvandre til Nederland for ikke-EU borgere. I følge det nederlandske statistiske byrået CBS, kom 1/3 av innvandrere til Nederland mellom 1995 og 2003 på grunnlag av familiegjenforening. En fjerdedel av innvandrerne i samme perioden kom for å gifte seg eller bo med en partner som allerede var bosatt i Nederland.
Loven vil særlig påvirke tyrkiske og marokkanske personer med familie eller ektefelle i Nederland. Disse to nasjonalitetene er blant de fire største innvandrergruppene i Nederland. Det er 358 849 marokkanske og 315 821 tyrkiske første- og andregenerasjonsinnvandrere i Nederland. Opprinnelig kom tyrkiske og marokkanske innvandrere til Nederland på 70-tallet som gjestearbeidere. Flertallet av både første- og andre generasjonsinnvandrere fra Marokko og Tyrkia har fram til nå giftet seg med en partner fra opprinnelseslandet. Siden 2004 har også andre lover som har hatt som siktemål å redusere ekteskapsinnvandring blitt innført; personer som søker å bringe inn ektefellen må være over 21 år og må tjene minst 120 prosent av minimumsinntekten. Som følge av disse lovene sank antallet tyrkiske og marokkanske innvandrere i 2004.
Nederland som innvandringsland
I tillegg til gjestearbeidere og familegjenforening har hovedgruppene av innvandrergrupper i Nederland kommet på bakgrunn av postkolonial innvandring (hovedsakelig fra Surinam og Indonesia) og, siden 1980-tallet, som asylsøkere. På 1990-tallet var Nederland et av EU-landene med det høyeste antallet asylsøkere. Siden 1974 har det, i likhet med de fleste vesteuropeiske land, kun vært mulig å innvandre til Nederland når det tjener nasjonale (normalt økonomiske) interesser, når internasjonale konvensjoner påkrever det og når det er påtvingende humanitære årsaker til det. Selv om innvandringspolitikken har vært restriktiv, økte mellom 1995 og 2003 andelen innvandrere av ikke-vestlig opprinnelse med 44 prosent – til ti prosent av Nederlands befolkning på
16 millioner. Vestlig innvandring økte med syv prosent i samme perioden. I følge professor Doomernik reflekterte den økte innvandringen en generell globaliseringsprosess, men ga nederlandske lovgivere en følelse av å ha mistet kontrollen.
Vekk fra multikulturalisme
I tillegg til strengere lover for innvandring, har det de siste 15 årene vært en gradvis utvikling vekk fra en multikulturalistisk til en mer assimilerende integreringspolitikk i Nederland. Denne utviklingen ble forsterket av 11. september og drapene på den populistiske politikeren Pim Fortyun i 2002 og filmskaperen Theo van Gogh i 2005. I dagens debatt forbindes ofte multikulturalisme med problemer og har siden 2002 ofte blitt framstilt som en gammeldags ideologi i nederlandsk media. Samtidig er det andre stemmer – de konservative liberale – som tar til orde for dialog og styrking av sosiale bånd. Ikke desto mindre oversteg i 2004 antallet utvandrede antallet innvandrede i Nederland. I følge en rapport av FORUM (Institutt for Multikulturell Utvikling i Nederland), spiller i dag sosiale faktorer en avgjørende rolle i forhold til økt utvandring, og ikke kun økonomiske årsaker som tidligere var tilfellet.
Både kravene om redusert innvandring og bevegelsen mot en mer kompromissløs integreringspolitikk reflekteres i lovene om obligatoriske integreringsprogrammer- og tester før og etter innvandring til Nederland.
Retten til familieliv
– Vi mener at mennesker som skal innvandre til Nederland burde forberede seg så godt som mulig og lære språket men er imot at samme kravet stilles til alle fordi ikke alle har nok utdanning til å kunne lære nederlandsk. Vi arbeider mot det obligatoriske aspektet ved WIB, vi er imot at eksamenen er et kriterium for å oppnå visum, sier Harm van Zuthem i IOT (Inspraakorgan Turken in Nederland) en sammenslutningsorganisasjon for tyrkiske organisasjoner i Nederland. Van Zuthem mener at nederlandske myndigheter bør stimulere framfor påkreve å lære språket og at de bør bidra med midler til språkutdanning.
– Før eller siden vil dette aspektet av integreringsloven mislykkes fordi den strider mot retten til familieliv i europeisk lov, mener Zuthem. Siden IOT så langt ikke har lyktes i å påvirke nederlandske myndigheter, tar organisasjonen sikte på å bidra med rettslig assistanse når loven trer i kraft. – Vi har tidligere fått rettslig gjennomslag i en sak der vi appellerte til retten til familieliv etter at prisen for visum til Nederland økte fra 50 euro til 800 euro i fjor, sier van Zuthem.
