Veien til gruven Sewell går strak igjennom sentraldalen. Det er forholdsvis tidlig på ettermiddagen, og sommervarmen begynner å melde seg. Oppe i høyden er det sikkert noe kjøligere, noe vi kan takke den evigunge Andesvinden for.
Inne i privatbussen vår sitter tursjef Pedro Villagra. Han jobber som guide for det private turselskapet VIP Transport Service, som har avtale med gruveselskapene. I El Teniente-gruven og den nedlagte gruvelandsbyen Sewell er det nemlig kun arbeiderne og betalende turister som har adgang. Villagra er en heldig og stolt mann. Som sønn og sønnesønn født i en gruvearbeiderfamilie er det lite eller ingenting som har kommet gratis for ham. Etter innstramningene de seneste årene, har han funnet sin rette plass som historiker og guide. Han ser fornøyd ut. Nå får leve ut sin lidenskap og betalt regningene sine.
Etter 20 minutters kjøretur fra Rancagua gjennom Carretera el Cobre (kobberveien) når vi foten av Andesfjellene, og herfra er det sikksakk resten av veien. Men før vi skal videre må vi gjennom kontrollpunktet Maitenes. Villagra og teamet hans stopper her for en obligatorisk sikkerhetssjekk, hvor vi får en rask innføring i gruvelivets ABC, hva vi skal og ikke skal. Jeg får på meg mitt tunge utstyr, som faktisk veier rundt halvparten av hva som er tilfelle for de mange som har dette som levebrød. Etter mye om og men får jeg endelig på meg jakke, hjelm og sikkerhetsbeltet med oksygenmaske.
I det vi kjører i vei på den “forbudte” delen av “kobberveien” snakker Villagra optimistisk om gruveselskapenes og de lokale politikernes fremtidsprosjekter:
– Vår regionalforsamling la fram søknad om UNESCO-midler for Sewell allerede i 2001. Planen fremover er at alt skal være ferdig restaurert rundt tidsrommet 2007-10, senest altså 2010 for at det skal ferdig til Chiles 200-årsjubileum.
Villagra jobbet i sin tid i det enerådende selskapet Codelco, arvtageren etter amerikanske Braden Copper Company. Visjonæren, og ifølge mange utbytteren William Braden, satte fart i gruveproduksjonen på El Teniente i 1903 når han kjøpte landområdene. Spanske jesuitter og overherrer på kolonitiden, som lokale godseiere på 1800-tallets uavhengige første republikk hadde fra før av benyttet seg av kobberressursene som fjellet hadde å gi. Og når amerikanerne overtok driften satte de i gang et sosialt og økonomisk eksperiment som varte i flere tiår før Codelco fikk konsesjonen på 70-tallet.
Vel framme i Sewell kjører vi først inne i gruven El Teniente, faktisk flere kilometer inne i tunnelen før vi går ut av bussen. Luften er ikke så aller verst. I det som omtales som verdens største fjellgruve har Codelco og de andre outsourcede bedriftene som leier ut (bl.a. vår egen Sandvik) satset knallhardt på sikkerhet:
– For tiden har vi også et tverrfaglig samarbeidsprosjekt med et annet selskap i Bochum, hvor de har forpliktet seg til å bidra med kvalitetsteknisk hjelp til selve driften her på El Teniente, samtidig som de gir litt til UNESCO-prosjektet vårt og restaureringen av Sewell.
Herr Villagra veier sine ord tungt. Selv om han er på VTS sin lønningsliste, er han også tidligere Codelco-ansatt. I de siste årene har det vært problemer med de outsourcede. I ukene rundt valget stengte de “kobberveien” og laget massive opptøyer når Codelco ikke ville gi dem juletillegg på lik linje med sine vanlige ansatte, på et tidspunkt hvor kobberprisen var på sitt høyeste siden slutten av 80-tallet.
Klasseskille, raseskille og solidaritet
Helt opptil 15 000 innbyggere hadde gruvesamfunnet Sewell i det som omtales som de gyldne 40- og 50-årene. William Braden bygget en besetning ved gruven straks etter overtakelsen i 1903. I første omgang tok han med seg kun menn, bl.a. annet for å lage den første veien, som ble ferdig i 1905. To år senere ble togforbindelsen til Rancagua og lavlandet fullført, og ved inngangen til 1. verdenskrig bodde allerede 4 000 mennesker i det stadig voksende tettstedet. Hans etterfølgere ville ha en dyktig og disiplinert arbeidsstyrke, og innførte av den grunn totalforbud på alkohol:
– Kun i to anledninger fikk man anledning til å drikke ”lovlig”, nemlig til barnedåp og til 18. september, som er Chiles nasjonaldag. Smuglere kom fra lavlandet spesielt om vinteren, da de kunne skjule seg i snøen, ettersom politimenn og agenter fra Sewells egen alkoholkommisjon stadig var på jakt etter dem, sier Villagra.
Guiden vår er selv født i Sewell og kunne fortelle om nokså segregerte forhold mellom sjefene, de ansatte og arbeiderne på stedet:
– Selv om lønnen og bonusordningene var veldig gode i forhold til datidens standard var de sosiale forholdene svært preget av lite kontakt mellom de ulike gruppene. Sjefene og de administrative ansatte var som oftest amerikanere og hadde i første omgang lite kontakt med chilenerne. Også blant chilenerne var det innbyrdes diskriminering. Høytstående chilensk personell (leger, lærere, regnskapsførere, politifolk) holdt seg for seg selv og hadde ikke kontakt med vanlige arbeidsfolk utover i jobbsituasjoner. Og for å komme inn i “La poblacion americana” (det amerikanske kvartalet) måtte man ha enten spesialtillatelse eller kjenne noen svært godt.
I dag er det ikke noen ting igjen av amerikanernes tilstedeværelse. Kvartalet ble ødelagt og revet ned i hevn av flere beboere etter Allendes valgseier i 1970.
I det hele tatt var det neste tiåret, med langvarig krise i økonomien, påfølgende militærregime, fallende kobberpris og tvungen avbefolkning grunnet økende nitratforurensning en vanskelig tid:
– Selv om ting fra en økonomisk synsvinkel begynte så smått å gå nedenom allerede fra 60-årene og utover, så ble vi et mer sammensveiset lokalsamfunn. Jeg husker ungdomstiden som ganske lykkelig ettersom de sosiale barrierene ble borte og alle kunne snakke med alle.
Som mange flere gamle Sewell-beboere, savner han barndommens og ungdommens hjemsted. For mange ble livet uten Sewell en hard og vanskelig tid:
– Her i Sewell hadde vi mange frynsegoder, slik som gratis vann og elektrisitet. Vi hadde også det som ble kalt ”leilighet til disposisjon”, hvilket vil si at vi verken leide eller eide, men selskapet overførte leiligheten eller husværet til oss. Dette er goder som selv i dagens Chile ville vært helt utenkelige.
Kunsten å gjenvinne tapt mark
UNESCO-midlene vil forutsette forpliktelser fra lokalmyndighetenes og selskapenes side. Chile representerer 0,3 % av verdens befolkning, men har 40 % av verdens kobberforekomster. Naturrikdommene og utvinningen av disse har foregått i flere århundrer på naturmiljøets og menneskenes bekostning. Villagra er skråsikker på at den utarbeidede planen kommer lokale arbeidere og reisende turister, samt nærmiljøet til gode:
– Codelco bruker årlig 250 millioner dollar i tiltak for å forbedre miljøet. Nitratforurensingen skal i løpet av de neste tre årene halveres, og overvåkingen av gruvene skal flyttes over til Rancagua, noe som vil bety flere arbeidsplasser for byen. Klarer vi å halvere, så er mulighetene store for at opprinnelig dyre- og planteliv vil komme tilbake i løpet av de neste 10- 20- årene.
Sewells bygginger skal etter planen også restaureres i mest mulig original tilstand, hvilket forplikter mest mulig bærekraft i forholdet turisme-miljø:
– Vi har allerede planer for videre utbygging av kobbermuseet, samtidig som vi har allerede begynt å reparere resterende bygg, slik som amerikanernes gamle klubbhus, det gamle stasjonsbygget, kinoen og blokkene som er igjen. Noe skal også brukes til å tiltrekke en viss grad av turisme, og vi holder på å få godkjent en plan om å bygge ut en kabelbane i fjellene rundt omkring.
