- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Statens integreringspolitikk har vært mislykket. De som sitter i høye posisjoner og vedtar lover og regler om minoriteters rettigheter har ingen aning om hvordan minoritetene selv opplever situasjonen de er i (mht. arbeidsmarkedet, familieliv, boligmarkedet, diskriminering). De som sitter i maktposisjoner er etniske nordmenn som ser ting fra et norsk perspektiv og som bruker sine kulturelle briller når de vurderer minoriteter. Det er derfor behov for flere minoriteter i høyere posisjoner. De som blir vurdert til betydningsfulle posisjoner i regjeringsapparatet og i næringslivet må samtidig ha en ektefølt interesse for denne gruppen mennesker og lang erfaring med hvilke utfordringer gruppen står overfor.
I 2003 undertegnet Aetat, Norsk Folkehjelp og Norsk Tjenestemannslag en samarbeidsavtale hvor Aetat ble lansert som rasismefri sone. Dette skulle innebære likebehandling av mangfoldet, fokus på arbeidssøkeres kvalifikasjoner overfor arbeidsgivere og rekruttering av medarbeidere i Aetat. Samme år ble jeg ansatt i Aetat som førstekonsulent og etter hvert som en del av rasismefri sone-komiteen. Prosjektet, sett fra mitt ståsted, var mislykket på grunn av flere faktorer, men aller mest som følge av manglende innsikt i målgruppens vanskeligheter i møte med offentligheten eller storsamfunnet. Jeg vil også hevde at det med bakgrunn i denne holdningen ble en manglende vilje til å bruke økonomiske midler på beredskap som kunne sikre det offentlige tilbud til mangfoldet av mennesker i samfunnet.
Tiltak som kunne ha blitt tatt i bruk både i Aetat og andre offentlige institusjoner er for eksempel samarbeid med frivillige organisasjoner som har viktig kunnskap og lang erfaring med målgruppen; en uavhengig enhet som registrerer rasistisk og diskriminerende praksis blant ansatte; kompetanseheving av ansattes kunnskap om mangfoldet; en bevisst “flerkulturell” markedsføring av tjenester slik at visuelle medier gjenspeiler brukerne og dermed gir inntrykk av inkludering; spørreundersøkelse på flere språk to ganger i året både blant ansatte og brukere for å registrere eventuell fremgang og for å avdekke diskriminerende praksis.
“Bjørk” fra Island forteller om den diskrimineringen hun var vitne til på en jobbsøkekurs. Ikke-vestlige kursdeltagere ble latterliggjort og underminert av kurslederen. Hun mente at den overnevnte gruppen verken ble veiledet eller motivert av kurslederen som hadde nasjonalistiske og fordomsfulle holdninger. Eksemplet “Bjørg” gir er ikke overraskende når man har jobbet med minoritetsspørsmål i så mange år. Daglig hører man lignende historier om en del offentlig ansattes holdninger som kanskje ubevisst undertrykker ikke-norske klienter. Offentlig sektor og det tilbud den gir etniske minoriteter spiller en viktig rolle for deres fremtid i Norge. For at denne gruppen skal lykkes, er det behov for mer kvalitetsarbeid og sterkere sanksjoner mot rasisme og diskriminering overfor det offentlige og deres samarbeidspartnere.
Vi kan ikke ha en naiv holdning og tro at diskriminering ikke eksisterer blant offentlig ansatte. En av mine bekjente i Utlendingsdirektoratet (UDI) forteller om hvordan han oppfatter etniske minoriteters situasjon: “Det har vært en merkbar forandring i samtalene om ‘innvandrere’ ikke bare blant lovgivere og politikere, men også blant den intellektuelle elite. Tidligere handlet samtalene om diskriminering. Nå handler det om kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, islam, imamer og innvandrerfedre som hindrer sine barn i å integreres i det norske samfunnet. Disse temaene burde tas opp, men ikke på den måten det skjer i mediene i dag. For resultatet er svært ødeleggende i forhold til stigmatisering og stereotypifisering. De fleste innvandrermenn og -kvinner jeg kjenner unngår å diskutere disse temaene på grunn av redselen for å bli misforstått, og for at slike misforståelser skal føre til alvorlige konsekvenser for dem på jobben eller i forhold til norske venner.”
Livshistoriene som jeg har hørt fra etniske minoriteter av forskjellig kjønn, alder, kulturell bakgrunn og botid i Norge har en ting som binder dem sammen: Deres erfaring med den norske offentligheten og skuffelsen over å bli behandlet som annenrangs borgere. Kvinnene jeg har snakket med gjennom årene snakker først og fremst om de bekymringene de har overfor mann og barn: Den negative forskjellsbehandlingen som barn opplever i det norske skoleverket; deres menn som blir undervurdert på norske arbeidsplasser; press fra den norske offentligheten gjennom saksbehandleres negative holdninger og et unyansert mediebilde av “dem” som de ikke har mulighet til å forsvare seg mot. Politikere og akademikere neglisjerer kvinner med minoritetsbakgrunn ved å ikke ta opp disse problemstillingene. Medienes daglige dramatiseringer og forvrengninger bidrar til at politikere og akademikere ignorerer noen av de mest presserende oppgavene det norske samfunnet står overfor.
Vi bør ikke glemme at det er mange som har klart seg bra i det norske samfunnet, og det vil være urettferdig å male et mørkt og dystert bilde av virkeligheten, men disse solskinnshistoriene er få, og de som har klart seg forteller at de ble nødt til å legge sin kulturelle bagasje til side for å passe inn. Hovedmålet med det jeg skriver her, er å snakke på vegne av de kvinner og menn jeg har truffet over årene som ikke har klart seg. Det er nødvendig for å se og ta i bruk de betydelige ressurser kvinner og menn fra etniske minoriteter kan tilføre det norske samfunnet de faktisk har valgt å være en del av.
Tidligere publisert i Samtiden (2006/1) Sviket mot minoritetskvinner av Iffit Qureshi.
