- Slør til besvær - 02.11.2006
- Hva er vi troende til? - 31.07.2006
- Litt Norge i USA - 28.06.2006
– Dere må forstå at vi blir såret, sa han. Denne gangen stod “vi” for muslimer generelt, mens med “dere” mente han “kristne”. Etter hvert som samtalen trakk ut, så jeg meg nødt til å avklare et (for meg) viktig moment. – Bare så det er sagt, sa jeg; – Jeg er ikke kristen. Han ble litt mer overrasket enn jeg hadde tenkt, og fortsatte med å foreslå en hel rekke alternative religioner og livssyn. Jeg avkreftet dem alle. – Men hva er du da, spurte han, rådvill.
Den siste som oppdager vannet, er fisken. Den som svømmer i religion har lettere for å forstå at noen tror på en annen gud, men har ofte større problemer med å forestille seg hvordan en verden uten høyere makter fortoner seg.
Personlig syns jeg det er ubekvemt å la meg klassifisere etter nær – eller fravær – av noe jeg ikke tror på. Mest av alt er jeg avventende og under kontinuerlig dannelse. Til hverdags lever jeg fredelig og gudløst, åndelig sett fra hånd til munn.
Basert på min virkelighetsforståelse, hvordan ser den siste månedens hendelser ut? Hva støter meg? Blir jeg såret av å se norske flagg i flammer? Pøh, det kunne like gjerne vært en skureklut som stod i brann. Jeg føler meg ikke spesielt krenket om jeg blir kløpet i rumpa, heller. Det du sier om meg, sier minst like mye om deg. I konkurransen om hvem som er best, vinner den som minst prøver å få den andre til å føle seg dårlig.
Når det er sagt, skal jeg også understreke at jeg ikke syns det er spesielt smart å helle bensin på bålet. Ytringsfrihet og tourettes er tross alt to forskjellige ting. I hverdagslivet har pragmatikk forrang over prinsipper, og også i dette tilfellet slår klokhet, diplomati og medfølelse ytringsfriheten ned i støvlene. Man må lære å krabbe før man kan gå, og det virker gjerne mot sin hensikt å dra fram storslegga på første slag.
Oppstyret handler heller ikke om ytringsfrihet. I stedet handler det om at noe ligger og ulmer under overflaten, og at vi griper til halmstrå for å ha en begripelig knagg å henge frustrasjonen på. Heldigvis er konflikter gjerne rot til mye godt, og Norge har i det minste fått en sårt tiltrengt lærepenge når det gjelder å bli dømt for andres ugjerninger. Hadde vi bare husket å ta med oss denne følelsen videre.
Det som foregår i den muslimske del av verden er langt utenfor mitt kompetansefelt. Derfor vender jeg meg til vestens muslimer; de som er født her, og de som lever her. De som kjenner – og skjønner seg på Norge, og spesielt de 1 500 av dere som gikk i tog i Oslos gater for noen uker siden. Kanskje kan også indignerte norsk-nordmenn dra nytte av rådet jeg har å gi.
Hvis noen hadde spurt meg om råd, ville jeg svart: Hvorfor skal jeg ha respekt for deg? Har du ikke respekt for deg selv? Samtidig: Selvfølgelig skal vi respektere hverandre. Men den første etappen må komme innenfra. Og det sikreste beviset på solid selvrespekt, er at feilaktige og grunnløse beskyldninger fra folk med andre ståsteder preller av som vann på gåsa.
