- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
31 år etter at han flyktet fra et hjemland i kaos, er han godt etablert i det norske samfunnet. Han jobber som spesialist i allmennmedisin, og har stiftet egen familie. Nylig ble han kåret til en av de ti mest kompetente internasjonale rollefigurer for unge med innvandrerbakgrunn. Det er initiativtaker Lisa Cooper og Irmelin Drake, i samarbeid med stiftelsen Mangfold i Arbeidslivet som står bak gjennomføringen av prosjektet. Målsettingen med kåringen er å få fram gode rollemodeller for unge med innvandrerbakgrunn og sette fokus på kompetansen og engasjementet som finnes hos flerkulturelle. Av 50 kandidater er Nguyen en av de ti som har imponert juryen mest.
Nguyen møter Utrop på kontoret sitt på Grønland. Siste pasient for dagen har gått, og Nguyen har kokt kaffe i anledning besøket. Selv drikker han cola. Hadde han trodd det hvis noen hadde fortalt ham at han skulle gjøre suksess som lege da han kom til Norge som 24-åring? Aldri, sier Nguyen.
Alt han hadde med seg da han kom til Norge, var en plastpose med bukse og skjorte. Han var helt alene, og kunne ingenting om landet han var kommet til. – Det var som å komme til en fremmed planet, sier Nguyen. – Spesielt jul var deprimerende. Da satt jeg alene hjemme uten penger, venner eller familie. Alt føltes som en kamp. Nguyen takker sin sterke gudetro på at han ikke gav opp, men klarte å se et lys i mørket.
Andre lyspunkt var det også. Flyktningrådet formidlet kontakt med en norsk familie som hadde adoptert en vietnamesisk sønn. Nguyen kunne da bare vietnamesisk og fransk, og kommuniserte på fransk med familien. Nguyen lærte norsk kultur og språk, og familien ble en enorm støtte psykisk. De tok han med på hytta si i helgene, så Nguyen glemte hjemlengselen noen dager. Nå ringes de av og til, og har en fast middagstradisjon hver jul.
Den eneste jobben han fikk var i renovasjon. Han innså hvor essensielt det ble å lære seg språket fort, og begynte å ta opp hva norsklæreren sa. Hver natt sov han med høretelefoner på, slik at han også kunne lære norsk i søvne. Om dagen leste han norsk i flere timer. Etter seks måneder behersket han språket bra nok til å kunne jobbe som tolk for Flyktningrådet. Han skrev faktabok om Norge på vietnamesisk, slik at det skulle bli lettere for andre vietnamesere å finne seg til rette i landet. I tillegg begynte han å jobbe som foreleser for flyktningrådet. Om dagene jobbet han på lager. – Det var et blodslit, innrømmer Nguyen.
Nguyen var fast bestemt på å få seg høyere utdannelse. Han hadde studert sosialantropologi i Vietnam, og hadde vokst opp i en embetsfamilie der det ble forventet at barna skulle ha høy utdannelse. Han fullførte videregående skole som kveldskurs på ett år, og kom inn på ingeniørstudier i Oslo. Han gikk ut med beste karakter, og var på vei til Trondheim for å ta doktorgrad da han traff en vietnamesisk kamerat som hadde en norsk legevenn. Han ble inspirert til å søke medisinstudiet, og kom inn i både Bergen, Tromsø og Oslo. Han valgte Oslo, og var en av fire fremmedspråklige elever i et kull på 160. Han ble godt likt og fikk mange gode venner, venner han har kontakt med den dag i dag.
Virkeligheten som nyutdannet lege med fremmedspråklig navn, var midlertidig hard. Nguyen søkte mange jobber uten å få respons, og han måtte jobbe som vikar i flere år før han fikk gode nok referanser til å få fast jobb. Nå er han en av Oslos mest populære leger, med over 2 000 faste pasienter. 65 prosent av pasientene har minoritetsbakgrunn. – Min bakgrunn som flyktning gjør at jeg kanskje forstår bedre disse pasientenes situasjon og forventninger til det norske samfunnet. Sykdom er jo også psykisk.
– Det er vanskelig å etablere seg i det norske samfunnet, og mange vietnamesere i min generasjon har flyttet til andre land, sier Nguyen. Han er ikke imponert over dagens integreringspolitikk. – Det er bra at Norge tar imot mange flyktninger, men da må det også være et apparat som favner de som kommer. Jeg vet selv hvor vanskelig det er å komme til et fremmed land, og uten et støtteapparat er det altfor lett å falle utenfor.
