- Gatevandrerne - 05.10.2006
- Tips til deg som er ny i Oslo - 21.09.2006
- Indisk dans på Stovner - 06.09.2006
Det er ikke farlig, det som er fremmed. Alle er litt skeptisk til det som er nytt, sånn er det, men det er ikke skummelt å prøve.
Ettersom jeg vokste opp på et småbruk på et sted som aldri kan drømme om å bli kalt verdens navle, tok det forholdsvis lang tid før jeg fikk dratt den kritthvite kroppen min til Tigerstaden. I mitt hode var Oslo et utilnærmelig sted med eget folk, eget språk og egen kultur.
Jeg ble invitert til byen av en god venn som opprinnelig kommer fra et land hvor de konstant er solbrune. Selvfølgelig hadde jeg vært der før, hvem har vel ikke vært på en shopping-tur på Oslo City eller Sten & Strøm, men nå skulle jeg få se en litt annen side av byen; nemlig den etniske siden.
Når jeg hører ordet “etnisk” tenker jeg på spesiell musikk laget av klikkelyder med tungen, eller krydret mat som får øynene til å renne, for ikke å glemme lange halser strukket av jernringer, slik jeg har sett i Illustrert Vitenskap.
Vi trenger ikke være fordomsfulle selv om vi er redd det som er annerledes. Eller er det nettopp det vi er? Jeg ser ikke på meg selv som fordomsfull, tvert imot. Men jeg er kanskje – som mange andre – litt redd det jeg ikke kjenner så godt.
Det første jeg skulle få oppleve av flerkulturelle Oslo var indisk musikk, og jeg må si jeg var ganske skeptisk. Jeg gledet meg ikke der jeg satt på en hard stol og ventet på at konserten skulle begynne, og litt uti det første nummeret begynte jeg å bli redd for hva de neste 90 minuttene ville bringe.
Så skjedde det noe. Den hvite bondesønnen fra fjellet begynte å like det han hørte. Veldig merkelig? Musikken var jo faktisk bra. Jeg følte budskapet selv om jeg ikke skjønte et ord. 90 prosent av indisk musikk er forbausende nok improvisasjon, men slik så det ikke ut denne kvelden. Samspillet mellom de tre aktørene var utrolig, og det gikk fra kamp om hvem som kunne spille høyest og fortest, til å bli en flørt med toner. Det så ut som de på scenen koste seg også, der de sendte amorøse blikk over trommene.
Etter den storslåtte finalen fortsatte jeg å nynne på musikken jeg nettopp hadde hørt. Jeg likte faktisk konserten bedre enn min fargerike venn, tro det eller ei.
