- Sannheten om Vladimir Putin - 21.09.2006
- Sirkusartister - 06.09.2006
- Fabricating Terrorism - 06.06.2006
”Noen barn er brune, som et nystekt brø’
noen barn er gule, og noen barn er rø’
noen barn er hvite, noen nesten blå
Meget er forskjellig – men det er utenpå!”
Teksten er skrevet av Jo Tennfjord og er en kjent norsk barnesang. Dette verset formidler mitt budskap perfekt. Jeg er hvit. Noen av mine kolleger har en mørkere hudfarge enn meg. Andre igjen er enda en tone mørkere. Noen ville kanskje ta i bruk ord som “mulatt” eller “neger” for å beskrive dem. Disse ordene har en negativ ladning i ordenes originale betydning. Neger er et ord som opprinnelig ble brukt om slaver. Likevel har disse ordene sneket seg inn i vårt vokabular, med for mange en nesten nøytral betydning. Dette er en feil. Faktisk en grov og rasistisk feil.
Det jeg mener det hele koker ned til er det faktum at hudfarge ikke betyr noen verdens ting. Jo da, hvis man skal beskrive en person rent utseendemessig kan det selvfølgelig være hensiktmessig å også ta med hudfargen på vedkommende. Problemet ligger i valg av ord. “Svarting” eller “neger” er etter min mening ikke passende. Disse ordene har utvilsomt en negativ klang, og det at mennesker føler seg støtt, såret eller nedverdiget ved å bli kalt f. eks. “svarting” er nok til at ordene bør unngås. Tross alt er det dem det gjelder som bør få lov til å bestemme hvordan de selv skal bli omtalt.
Når det er sagt, bruker ofte media uttrykk som “en gjeng pakistanske ungdommer” eller “en kvinne av afrikansk opprinnelse” for å formidle at personer ikke er etnisk norske. Den gjengse mannen i gata beskriver også gjerne en person med røtter fra andre land på denne måten. Hvor ofte har du hørt noen beskrive en person som hvit?
Jeg velger å sammenlikne dette med det å opplyse om en persons legning. Ofte føler mange behov for å fortelle at en venn eller bekjent er homofil. Men det er ingen som forteller at noen er heterofil. Kanskje er det slik mindretallet, som homofile og mørkhudete i Norge, rett og slett blir hengt ut ved at disse “egenskapene” som en faktisk ikke kan forandre, blir viktigere enn andre egenskaper som sier langt mer om en person. Hvor er det egentlig blitt av individet i samfunnets kollektive karakterisering av mennesker?
I denne utgavens “Fem på gata” sier en person at han mye heller vil bli kalt for navnet sitt, enn å bli kalt for neger. Det høres ut som en god start. Personlig synes jeg ikke det er relevant om “Ali” er mørk eller hvit, homofil eller heterofil. Jeg vil mye heller vite om han er blid eller sur, snill eller ufordragelig, arbeidsom eller lat. Jeg vil vite om han har sympati med andre mennesker, om han er en god venn, eller om han er en av de som setter mennesker i bås ved å fokusere på kun det overfladiske.
