- På bortebane - 02.11.2006
- Afghanere i Norge - 02.11.2006
- Redsel blant afghanerne må ta slutt - 19.10.2006
Vi her i Afrikan Youth in Norway ser svært positivt på at Kunnskapsministeren selv tok initiativ til å svare på vårt debattinnlegg. Vi har dessverre opplevd at det i alt for mange tidligere regjeringer ikke har blitt sett på som viktig nok til å tas opp høyt oppe i administrasjonen. Vi ser også svært positivt på at det i Kunnskapsministeren svar faktisk ligger en innrømmelse om at det både finnes rasisme i skolen og implisitt i pensum, og at vi som nordmenn har en stor utfordring i dette.
Det er noen ting vi føler at vi må opplyse om:
Det står at det dessverre er elever som opplever både rasisme, diskriminering og overgrep. Men at det heldigvis er de færreste av oss som får føle det på kroppen. Vi er glad over at vi er enige om at en som opplever dette er en for mye, men vi må si oss noe uenige om at det er de færreste av oss som opplever dette. Tar vi alle skoleelevene i Norge så er det nok ganske få, men tar vi f.eks. alle afrikanske skoleelever i Norge, blir tallet bekymringsverdig høyt!
Vi har hørt om denne undersøkelsen om hvordan norske skoler underviser menneskerettigheter, men ser ikke hvordan dette har styrket lærernes evne og vilje til å gripe inn i saker hvor det forekommer rasistisk mobbing. Vi opplever ofte å ha fulgt en sak hvor f.eks. en afrikansk gutt har blitt mobbet og banket over lengre tid. Lærerne sier at de ikke kan gjøre stort med det, og at slikt forekommer i skoler og ikke trenger å ha med rasisme å gjøre. Når de afrikanske foreldrene ønsker å ta opp saken med klassetrinnets foreldre, får de beskjed om at slikt skal gå igjennom skolen og at de ikke har rett til å kalle inn til et slikt møte. Den dagen gutten har fått nok, og slår tilbake blir det ramaskrik! Han blir sendt til rektors kontor, blir skjelt ut av opp til fire voksenpersoner, foreldre blir kalt inn og “høflig fortalt” at vi ikke gjør slikt i Norge, og at gutten må lære å tilpasse seg norsk kultur og norske normer.
Den saken jeg skisserte her over skjedde senestfor noen uker siden. Vi har fulgt gutten i to år, hvor han ofte har kommet hjem med blåmerker osv. Gutten er forøvrig heller verken fremmedkulturell eller utenlandsk, han er av blandet opphav og bor med afrikansk mor, da norske far døde for tre år siden. Moren har nå fått nok og flytter til England med sin sønn. Han har kommet inn på skole og de har fått seg leilighet.
Vårt poeng her er at vi ikke ser effekten av Benjamins minnepris. Svært få afrikanere er noe særlig imponert med hva offentlig sektor har gjort ut av vår brors død. Det var mange av de som marsjerte i fakkeltoget som aldri ville finne på å f. eks. ansette en “utlending”. Norges fokus på rasisme er naivt og snevert, og omhandler bare den mest ekstreme formen som “alle” kan ta avstand fra. I våre undersøkelser har vi funnet at våre medlemmer faktisk foretrekker å høre “vask deg å bli hvit” fremfor de mildere formene som “slik gjør vi ikke her i Norge”. Den første gjør det svært lett å plassere personen og du vet akkurat hvordan du må forholde deg til dem. Den andre, ofte brukt av lærere og voksenpersoner, du må forholde deg til gjør deg usikker. En har i Norge ikke lov til å føle seg krenket av slike kommentarer, “for det var ikke ment slik.”
Vi oppfordrer som Kunnskapsministeren også gjør, at skolene skal ta eksempler fra de som har lykkes best i kampen mot rasisme. Vi vil i tillegg oppfordre dem til å se utover andre skoler og også gå til frivillige organisasjoner spesielt til de med fokus på de som blir utsatt for rasisme. De som blir utsatt for rasisme får sjeldent ordet. Kan vi kalle dette mangel på demokrati?
