- Hva er Third Culture Kids? - 02.11.2006
- Der religionen skiller bygda - 19.10.2006
- Urbane samer i indiske sarier - 21.09.2006
Hvordan kan vi forhindre diskriminering, religion- og kulturkamper, forebygge ambassade-brenning? Mye er blitt tenkt, sagt og skrevet. I det siste har en gammel ide fått mye oppmerksomhet innen akademia: Kosmopolitismen. I stedet for å oppdra folk til “norske verdier” burde vi heller utdannes til å bli verdensborgere. Et globalt fellesskapet må dyrkes.
“To nordmenn savnet”. Slik lyder vanligvis en av de første meldinger om jordskjelv eller flomkatatastrofer i utlandet. For en kosmopolitisk avis ville døde pakistanere ha en like høy nyhetsverdi som døde nordmenn. En kosmopolitisk avis ville dekke katastrofen også uten norske turister til stede fordi den ville forutsette at nordmenn også interesserer seg for hendelser utenfor sitt land.
“Norske forskere slår EU-kolleger”, skyter Bladet forskning. “NTNU Trondheim bør satse på å nå verdenstoppen innenfor utvalgte fagområder”, sa en professor nylig i artikkelserien “NTNU mot topp ti”. For forsvarere av en kosmopolitisk forskningspolitikk ville det vært viktigst at det blir drevet god forskning – uansett hvor på kloden. Forskningens mål er å komme nærmere sannheten og dette målet oppnås i globalt samarbeid og ikke ved at forskningsmiljøer konkurrerer mot hverandre.
En kosmopolitisk forskning ville anerkjenne andre former av kunnskapsproduksjon: Et kosmopolitisk universitet ville verdsette arbeidserfaring fra Universitetet i Kabul like mye som arbeidserfaring fra Tromsø. Det ville ikke stenge verden ute ved å innføre studiepenger for studenter fra land utenfor EØS, slik Sverige og Finnland har gjort.
– Religion er med hell blitt skilt fra staten. Det samme burde skje med nasjonen, mener Per Wirten, redaktøren av det svenske tidsskriftet Arena.
– Svenskhet bør bli en privatsak på samme måte som kristen tro er det i et sekulært samfunn. I stedet for det nasjonale må demokratiet og menneskerettighetene være det som binder landet sammen. Så lenge etnisk svenskhet er verdinormen for inkludering og utestenging, kan vi ikke bli kvitt rasismen, skriver han.
Hvorfor er politikken og media så fiksert på det nasjonale? Hvorfor hører vi så ofte at “det er typisk norsk å være god”? Peter Kemp fra Pedagogisk universitet i København har nettopp publisert boka “Verdensborgeren som pædagogisk ideal”. I et intervju med Morgenbladet sier han at vi dannes til nasjonalister og høyrepopulister allerede i skolen.
Skolen er nemlig sentral i å skape en nasjonal identitet. Få land har en like nasjonalistisk skoleideologi som Norge. I 1905 lærte norske barn at tatere, “negere” og samer var lavtstående mennesker som måtte læres opp av nordmenn. Rasistiske beskrivelser av afrikanere forekom også i etterkrigstiden. I en helt fersk bok (“Etnisk mangfold i skolen”) dokumenterer pedagog Joron Pihl at mange minoritetsbarn behandles som mindre intelligente selv om de ikke egentlig har lærevansker.
– Når skolen er så vidt lukket og nasjonalistisk, er det ikke det minste underlig at Dansk Folkeparti raser oppover på meningsmålingene. Dannelse kan ikke bygges på danske verdier alene, mener Peter Kemp.
Pedagogen er ingen motstander av “det danske”. En må faktisk først føle seg trygg på sin egen bakgrunn for å kunne bidra noe til verdensborgerskapet: Det er ikke enten-eller, men både-og. Kosmopolitismen går heller ikke inn for å kutte ut undervisningen i norsk historie, men vil heller sette historien inn i et internasjonalt perspektiv – slik Knut Kjeldstadli gjorde i boka “Norsk innvandringshistorie”.
– En kosmopolitt føler et moralsk og politisk ansvar for mennesker utover sin egne familie, vennekrets og nasjon, skriver Kwame Anthony Appiah, en av de mest innflytelsesrike tenkere innen kosmopolitismen. Men ikke ved å bombe andre land i frihetens navn: Kosmopolitten aksepterer at det fins mange variasjoner av det gode liv. Kosmopolitten går også ut ifra at vår kunnskap alltid er utilstrekkelig og stadig må være gjenstand for revisjon. Ingen eier sannheten. Den amerikanske “krigen mot terror” er derfor en trussel mot enhver form av kosmopolitisme: Murer blir reist, propaganda om hvordan kulturer er i krig med hverandre blir spredt. Fundamentalister mener at det kun fins en riktig måte å leve på. Appiah betegner dem som anti-kosmopolitter.
Men er ikke det kosmopolitisme det samme som multikulturalisme? Kosmopolitismen er heller et alternativ. Der multikulturalismen tar utgangspunkt i det kollektive (kulturer), vektlegger kosmopolitismen det individuelle: Mennesker er blandingsprodukter som blir påvirket av inntrykk fra hele verden. Og der multikulturalismen legger vekt på forskjellene, har kosmopolitismen øyne åpne for likhetene:
– Det er slående hvor normale disse innvandrere i Sverige er. De fleste er del av arbeiderklassen, er sosialdemokrater, har jobb, hus og hund. Men det kommer sjeldent fram i studier, sa nylig antropolog Diana Mulinari ved Lunds universitet.
Kosmopolitisme høres vakkert ut og kanskje litt livsfjern i disse tider med ambassadebrenning? Tvert i mot. Kosmopolitisme er og har vært vanligere enn media og vitenskapslitteraturen kan gi inntrykk av. Media og politikere snakker om religionskriger og kulturkamp, men folk flest ønsker å leve i fred og fordragelighet. Kosmopolitisme er heller ikke noe elite- eller byfenomen. Dette er et viktig poeng i studiene om kosmopolitisme som ofte er inspirert av livet til flyktninger, arbeidsmigranter, statsløse palestinere og jordløse chiapas-indianere.
Under krigen i eks-Jugoslavia var faktisk kosmopolitismen sterkest på landet blant folk som aldri har besøkt et universitet, fant Mary Kaldor fra London School of Economics ut. Også andre forskere peker på at konfliktene i Bosnia, Aceh, West Papua eller i Midtøsten oppsto etter at den folkelige kosmopolitismen ble overkjørt fra makthaverne. “Kosmopolitt” ble av makthaverne brukt som skjellsord for jøder, anarkister og pasifister som nektet å anerkjenne nødvendigheten av faste grenser mellom nasjonalstater.
Nå, med internett og billigere flybilletter er det lettere å gjøre motstand mot nasjonalismen. Hele ungdomskulturen er blitt kosmopolitisk: Hiphoppere fra Sveits møter hiphoppere fra Japan og Albania. Antropolog Viggo Vestel skildrer i doktoravhandlingen sin hvordan ungdommer håndterer kulturforskjeller ved å fokusere på det de har felles. Til Riddu Riddu festivalen inviterer de samiske arrangørene urbefolkninger fra Botsvana og Papua New Guinea. På Verdens sosialforum kjemper nordmenn, indere og afrikanere i fellesskap for en mer demokratisk verden.
– Å se lojalitet og identitet som noe som kun kan brukes i entall, er utdatert, konkluderer antropolog Cicilie Fagerlid i sin studie om kosmopolitiske britisk-asiatere i London:
– Det er på tide å bli klar over at det ikke fins noe som “oss” og “de andre”.
– Vi kan se verden som “alles krig mot alle”, der menneskene avgir frihet i frykt for hverandre. Eller vi kan tenke som filosofen Immanuel Kant: Mennesker ønsker å leve fredelig sammen fordi fellesskapet er en berikelse. I så fall, sier Peter Kemp, nærmer vi oss allerede en idé om verdensborgerretten.
