- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Det heter seg at “i krigen er det ingen som vinner”. Kan dette velkjente ordtaket beskrive situasjonen i dagens Palestina? Kan man i det hele tatt snakke om at Hamas vant, eller at PLO tapte valget?
Konflikten i Midtøsten virker for mange til å være den mest kompliserte på globalt nivå, samtidig som den kan være meget enkel, hvis man ikke skogen for bare trær. Med Hamas valgseier ble resultatet at palestinerne både vant og tapte.
At det i det hele tatt ble avholdt et demokratisk valg i et land rammet av okkupasjon er et mirakel, ikke bare for palestinerne men for den arabiske verden i sin helhet med sine 22 land og omkring 300 millioner innbyggere. Palestinerne har for den arabiske verden, i løpet av de siste 58 årene vært selve symbolet på menneskets evne til å motstå det utenkelige. Deres land ble tatt med makt, da de selv var uvitende bønder, og de ble fordrevet til alle verdens kanter. Likevel har de klart å motstå den enorme undertrykkingen fra israelsk hold. Palestinerne er de mest høytutdannede blant araberne. Og nå har de altså klart å avvikle et demokratisk valg. Midt i all elendighet har de sådd en demokratisk spire som gir deres identitet en klar oppreisning.
Palestinere i Palestina og i flyktningeleirer rundt omkring i den arabiske verden lever generelt sitt liv fra dag til dag. De fleste palestinere er unge. Utsiktene til et akseptabelt liv etter vestlige så vel som østlige standarder er minimale. Og når Israel fortsetter med å utbygge muren rundt det lille som er igjen av Palestina har palestinsk ungdom i verdens mest tettbefolkede område dessverre lite håp å øyne. At vesten på den ene siden beskyldte deres avdøde demokratiskvalgte president Yassir Arafat for å være udemokratisk, og på den andre siden nå nekter å anerkjenne Hamas legitimitet er direkte uklok og feilslått politikk, uavhengig av hva man mener om Hamas. Palestinernes tillit til vestens hensikter har alltid vært svekket. Helt siden korsfarernes tid, til britenes okkupasjon av Palestina, som igjen plantet staten Israel midt i hjertet av den arabiske verden og helt fram til dagens uavbrutte og ensidige støtte til israelerne, men noen få hederlige unntak. For det er jo rart at Irak ble invadert og okkupert, bare ved mistanken om besittelse av masseødeleggelses våpen, hvor påskuddet var at landet hadde brutt en resolusjon fra sikkerhetsrådet, mens ingen løfter en finger for å gjøre noe med at Israel har brutt alle FN- eller sikkerhetsrådsresolusjoner siden landet ble opprettet! Det er minst like rart at ledere som Irans Ahmadi Najad og avsatte Saddam Hussein ble ansett til å være farlige for verdensfreden, mens Israels Ariel Sharon blir omtalt som en helgen som er i ferd med å gå bort. “En krigsforbryter som blir til helgen” skriver Le Monde Diplomatique på sin forside i februar utgaven. For det gjør noe med et folk å vite at deres ledere blir behandlet som kjeltringer uansett, mens israelernes blir behandlet med respekt og ærbødighet.
Hvorfor ble mange i den vestlige verden overrasket over at det var Hamas som vant valget? Sentrale PLO-medlemmer og ledere konsentrerte seg om sin ve og vel, ved å rane til seg enorme summer, betalt med palestinsk blod og jord. Mens Hamas konsentrerte seg om “det palestinske hjem”, slik Khaled Mish’al kalte det i hans seierstale på syrisk tv. De bygget skoler, sykehus, hjalp trengende mennesker og lignende sosialfremmende tiltak. Dette på det sivile plan. På det politiske plan har de i alle fall overholdt deres politiske program. Igjen, uavhengig om man mener at det er et godt eller dårlig program. Mens har vært en stagnasjon i den såkalte fredsprosessen siden Arafat ble fengslet i sitt hovedkvarter i Ramallah for 12 år siden. Den langvarige okkupasjonen, israelernes avslag om forhandlinger med den svekkede presidenten Mahmoud Abbas og Sharons ensidige tilbaketrekking fra de okkuperte palestinske områdene betyr bare en ting: det er ikke Hamas valgseier som er årsaken til at fredsforhandlingene er truet, de har egentlig ikke eksistert de siste 12 årene.
Ledere fra Europa og USA erklærte straks fredens momentane død, ved offentliggjøringen av det palestinske valget. Hamas måtte erkjenne Israels rett til å eksistere og legge ned deres våpen, ellers ville all økonomisk støtte opphøre. Spørsmålet blir hvem det er som definerer hvem. Hamas er en motstandsorganisasjon som vesten har definert som en terroristorganisasjon. Men palestinerne valgte Hamas. Er det palestinske folket dermed terrorister? Når andre palestinske fredsinitiativ ignoreres og bevisst undertrykkes, blir palestinernes valg de andre som forsøker å løse deres problemer. Hamas. For palestinerne er ikke et fritt Palestina det eneste de tenker på. Husly, mat, et fredelig og respektabelt liv minst like viktig. Når ord ikke nytter kan man velge at “vondt skal med vondt fordrives”. For palestinerne kan Hamas, som uavhengig av om vi sympatiserer eller tar avstand fra deres handlinger, sees på som en aktør som mener det den sier, og som gjør noe med det, med de følgene det måtte få.
Hamas seier må sees på som en del av noe større som foregår i den islamske, og spesielt den arabiske verden. En reaksjon på en mange århundre gammel undertrykkelsesprosess. Mange i den arabiske verden mener for eksempel at det er Hizbollah som klarte å drive ut okkupanten Israel fra Libanon. Hizbollahs oppslutning i den Libanon må ikke undervurderes. Det samme gjelder Muslimske brødre i Egypt, Hamas storebror. De har en enorm støtte blant egypterne, og mange analytikere mener at Egypt er en tikkende bombe. Dersom den eksploderer vil den få enorme ringvirkninger av dimensjoner en kan trekke tilbake til den iranske revolusjon. De religiøses fremgang er tilstedeværende over hele den islamske verden i mer eller mindre grad. I okkuperte Irak er motstandsbevegelsen stort sett religiøse muslimer. Det snakkes nå om en tydelig islamistisk linje som går gjennom Iran, Irak, Syria, Libanon, Palestina, Egypt. Det samme gjelder i de nordafrikanske landene. I den arabiske verden finnes det, som over alt i verden religiøse mennesker, så vel som ateister, kommunister, kapitalister. Ekstremisme er dårlig i alle sine former, uansett i hvilken retning. Men ved å la være å støtte fredsinitiativene spørs om ikke det er vi i vesten som nå presser den arabiske og den islamske verden mot nettopp ekstremisme.
I et intervju i Le Monde Diplomatique, august 2004 sier Thorbjørn Jagland:
“Ydmykelsene av araberne har pågått siden den første dråpen av olje ble funnet, og jeg kan bare sammenligne situasjonen i Midtøsten med Tyskland etter første verdenskrig – hvor seierherrenes betingelser var så harde at de knuste det tyske demokratiet i fødselen. Ved å bryte med folkeretten, ved å ignorere de internasjonale spillereglene, ved å overkjøre Sikkerhetsrådet og folkeopinionen verden over, skapte en revolusjonær islamsk fundamentalisme tvunget til hellig krig.Er det noe vi vet, så er det at det ikke lar seg gjøre å innføre demokrati med militærmakt i Midtøsten. Churchill gjorde samme feil i 1917 og ble kastet ut. Lawrence of Arabia skildrer dette. Det vi ser er en blind forherligelse av amerikanernes militære overmakt. Dette må det sivile samfunn få en slutt på før det er for sent! Verden forsto ikke hva fascismen ville føre til. Jeg er redd for at vi ikke forstår hva ydmykelsen av araberne fører til.”
