- Slør til besvær - 02.11.2006
- Hva er vi troende til? - 31.07.2006
- Litt Norge i USA - 28.06.2006
Jenny var godt norsk til hun var seksten, men tilbrakte de neste ti årene hos sin far i USA. Hun opplyser meg en kveld agitert om at nordmenn mangler høflighet. Og slike ting tar jeg alvorlig. For når brautende, høylytte og plasskrevende amerikanere kommer godt ut i en sammenligning, da skjønner jeg at noe galt er fatt.
Jenny sier hun er sjokkert over norske tilstander. Økonomisk sett kan hun ikke klage. Været kan hun takle. Men møter med fremmede i offentlig rom skaper ubehageligheter hun ikke hadde forutsett. Selv har jeg lenge kjent noe skurre, men siden jeg ikke vet om noen annen verden bortsett fra det jeg har observert på sporadiske ferieturer, har jeg ikke helt klart å sette ord på hva som plaget meg.
Når jeg tenker meg om, må jeg si meg enig. Vi utmerker oss for eksempel med et sjokkerende fravær av køkultur. Ikke på den måten at vi kjemper om å komme først, høk over høk, koste hva det koste vil. Neida, vi klarer bare ikke å anerkjenne at det er andre mennesker til stede, med det som resultat at vi stimler i hop som kveg uten at noen av oss egentlig har en plan for hvor vi vil. Vi bare står der, vi. Blanke i blikket.
Det eneste tilfellet hvor vi tåler at intimsonene våre blir invadert, oppstår når vi rotter oss sammen foran bussdøra så det blir umulig å komme seg av for den som skulle ønske det. Sjåførene trygler oss om å trekke bakover, men vi liker oss best klumpet sammen i oksygenfattig atmosfære krampaktig nær utgangen. For tenk om vi hadde kommet i en situasjon der vi ble tvunget til å møte blikket til nabopassasjeren og krympe oss til å hviske: “Unnskyld, jeg skal av..”
Vi rekker aldri ut en hjelpende hånd til de som baler med tunge barnevogner eller handleposer. Personlig kan jeg smertelig berette at jeg en gang egenhendig måtte transportere fire kalkuner fra Tøyensenteret til Enerhaugen. Én kalkun alene er ille nok for et skrøpelig vesen som meg. Fire er en oppgave verdig verdens sterkeste mann.
På starten av turen klarte jeg to om gangen, men jeg så meg nødt til å kutte ned til én da jeg kan sverge på at armene mine ble lengre og lengre for hvert skritt jeg tok. Noen meter orket jeg å bære, satte så helvetesfuglene fra meg og gikk tilbake for å hente de to andre. Flere hundre meter, i det som føltes flaut som kanossagang med kalkun, led jeg meg gjennom før jeg var trygt hjemme. Og gatene var fullstappet av folk som glodde og lo, men ikke pokker om noen bydde seg til å ta i et tak.
Abdullahi Mohamed Alason forteller om tiden i Norge etter sin somaliske oppvekst. Han skjønte etterhvert at han selv måtte kontakte folk. – Si hei! Vær aktiv. Vi må gi alt vi har å gi, det nytter ikke å stå stille og vente på at det ordner seg av seg selv. Det første man må gjøre er å ta en prat med naboen. Neste gang dere møtes, hilser han på deg. Vi som prater hele tida og har den kulturen må gjøre det, sier Alason til Dagbladet.
Kanskje har enkelte blant oss med bedre oppdragelse en oppgave å henge fingrene i?
