Nå har jeg lyst til å komme ut med noe jeg har sittet på en stund. Jeg har prøvd å finne ut av dette på egenhånd, men jeg klarer det bare ikke. Nå skal du få lese om tre hendelser som er like, men samtidig uavhengige av hverandre.
For litt over ett år siden sa en venninne av meg at vi ikke kunne være venner lenger. Til å begynne med trodde jeg at hun var sur på meg fordi jeg hadde gjort noe jeg ikke var klar over. Det var ikke tilefelle. Jeg ville selvfølgelig vite hvorfor vi ikke kunne være venner lenger, men for å få vite det måtte jeg mase en del. Så, etter en del masing fikk jeg sjokkmeldingen. “Vi kan ikke være venner fordi kjæresten min liker ikke at jeg har guttevenner”. Jeg trodde det var en spøk, men der tok jeg feil. Hun mente seriøst at vi ikke kunne være venner fordi kjæresten hennes ikke likte at hun hadde guttevenner. Jeg kunne ikke skjønne det da, og ikke nå.
I august begynte jeg på universitetet i Oslo. Der møtte jeg en hyggelig jente. Jeg trodde jeg hadde fått en ny venn, men allerede i september fikk jeg beskjed om at vi ikke lenger kunne være venner. Hun skulle forlove seg og derfor skulle hun bryte kontakt med alle sine guttevenner. Nå igjen tenkte jeg. Hvorfor?
Men det sluttet ikke der. I februar opplevde jeg det samme igjen. Jeg sendte sms til en venninne og spurte om vi skulle ta en kaffe en dag. Helt uskyldig fra min side. Jeg fikk svar, men langt fra det svaret jeg hadde ventet meg. “Sorry, men typen min liker ikke at jeg går ut med andre gutter”. Hallo? Jeg spurte om vi kunne treffes for å ta en kopp kaffe og snakke litt, ikke om at vi skulle ha vill sex.
Jeg er feminist, det er ikke til å legge skjul på. Og disse tre hendelsene skremmer meg. Er en anti-feministisk utvikling på gang? Er mange års kvinnesakskamp i ferd med å gå tapt? Har dagens unge kvinner glemt hva kvinner før dem har kjempet for? Dette skjønner jeg virkelig ikke.
