- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
Utrop møter en engasjert Lisa Cooper på ærverdige Bristol Café i Oslo. Det er knapt en måned siden vinnerne av Topp 10 2005 ble kåret, og Lisa har vært pressekontakt for kåringen. Hovedtyngden av gjennomføringen har hun i år overlatt til Mangfold i Arbeidslivet.
– Jeg merket jeg ble sliten ved fjorårets gjennomføring, sier Lisa som i tillegg til å ha jobb som direktør i Thales Norway AS og styrerverv i Simrad Optronics, også tok på seg ansvaret med å stable prosjektet på beina.
Om hvordan hun har hatt tid til å gjøre begge deler, forklarer hun med at hun er “crazy”. (Lisa krydrer det norske språket med amerikanske ord).
– Når man er engasjert strekker alltid tiden til. I tillegg har jeg hatt en fantastisk støtte i mannen min som vet hvordan det er. Han har selv en krevende karriere.
Sammen har de barn på ni og seks år, og er bosatt på Vinderen i Oslo, i et hus de kjøpte usett over Internett.
– Jeg jobbet i Litauen, mens mannen min jobbet i Paris. Vi skulle flytte til Norge, og trengte et sted å bo. Mannen min sa at Vinderen var et godt nabolag. What the hell did I know? Jeg hadde bare bodd på Ullevål Hageby og Frogner, sier Lisa med referanse til sin hudfarge. Det er svært få med mørk hudfarge på Vinderen.
– Rektoren på skolen har vært fantastisk. Jeg synes man skal være bevisst og stolt av sin hudfarge, og synes ikke man skal være såkalt fargeblind. Jeg vil at barna mine skal akseptere hvem de er.
Selv har Lisa merket på kroppen hvordan det er å skille seg ut. Da hun først kom til Norge på besøk, tenkte hun at det kanskje var tilfeldig at hun ikke så andre mørkhudede.
– Men da jeg bosatte meg her skjønte jeg at det faktisk ikke var vanlig med mørke mennesker i Norge. Folk stirret og pekte. Jeg husker jeg gikk oppover Bogstadveien og folk pekte på meg fra restaurantene. Spesielt ille var det å gå i butikken, man ble alltid mistenkt for det verste. Men med en gang de hørte at jeg hadde amerikansk aksent var det ok.
Lisa kom til Norge etter å ha truffet en nordmann i en bar i New York.
– Det var min første nordmann, ler Lisa. De var gift i halvannet år, og Lisa er nå gift på ny.
– Jeg gikk med på å flytte til Norge hvis jeg fikk en god jobb eller kunne studere MBA (Masters of Business Administration). Innen to uker etter at jeg hadde sagt det, startet BI første MBA på engelsk. This is fate, tenkte jeg. Man kan jo si jeg fikk en myk start på min tilværelse i Norge, folk på skolen var veldig nysgjerrige og åpne. Jeg måtte blant annet svare på om jeg ble solbrent.
Lisa lærte av sin far at folk rett og slett er nysgjerrige, og at hun på reiser må være en slags ambassadør. Faren jobbet for staten, og de reiste mye da hun var liten.
– Vi var på sommerferie i Europa, jeg gikk på ski om vinteren. Vi bodde i Belgia, Jamaica og Thailand. Jeg ble smittet av å reise, og fascinert av andre kulturer. Derfor var jeg ikke helt grønn da jeg flyttet til Norge. Etter å ha bodd i Belgia visste jeg at det ikke gikk isbjørner rundt i gatene her, ler Lisa.
– En venninne kalte meg “the model UN”, en slags fasit på hva FN burde være, fordi jeg hadde hatt kjærester fra hele verden. Ved å gifte meg med en nordmann kan man vel si jeg har levd opp til ryktet.
Først var det spennende å komme til Norge, etter hvert begynte Lisa å føle seg ensom.
– Jeg følte meg som et barn. Jeg var helt hjelpeløs. Jeg var ikke bare på forretningsreise, jeg skulle faktisk bo i dette landet. Det tok meg ett år å få jobb, noe som er lang tid for en med MBA-utdanning og som i tillegg gikk ut med beste karakterer.
Nå er det en erfaring hun ikke ville vært foruten.
– Det var lett å tenke at verden er urettferdig, og at jeg ikke fikk samme muligheter bare fordi jeg er afroamerikaner. Det gjorde noe med selvtilliten å være avhengig av at kjæresten betalte for meg. Det er nettopp derfor Topp 10 er så viktig – for å vise Norge at innvandrere kan. Det er når man sliter at man trenger rollemodeller som kan støtte og motivere oss videre.
Det var mye som var annerledes i Norge.
– Amerikanere er mer utadvendte, og mer sosiale. I Norge blir man sett rart på om man prøver å konversere med folk i butikken. Det var tøft å ikke kunne kodene til den norske kulturen.
I tillegg tok det tid å forstå janteloven, men da den ble forklart for henne forstod hun mer av sitt nye hjemland.
– I USA ser vi opp til mennesker som Donald Trump, selv om vi ikke nødvendigvis liker ham. I Norge blir mennesker med suksess hengt ut. Selv om det er mindre jantelov i Norge nå, er det fortsatt en enorm personfokusering i media. Til en viss grad kan jeg forstå at det har noe for seg i et samfunn som er bygget på sosialdemokrati der det fokuseres på likhet, men det er viktig at janteloven og kravet om å ikke skille seg ut ikke preger alle.
Lisa ble overrasket over ulikhetene i arbeidsmoralen i Norge og USA, og trodde nesten ikke på at folk bare jobbet fra åtte til fire.
– Nå har jeg tatt det gode fra begge kulturer. Jeg er fortsatt svært resultatorientert, men ikke fullt så aggressiv i å nå mine mål.
Det er mye som har forandret seg siden da hun først kom til Norge. Norge har blitt en del av verden, og Oslo har både kaffebarer og sushi. Men det er fortsatt ikke bare lett å være afroamerikaner i Norge. Spesielt ikke etter de siste års hendelser.
– Jeg fant en skikkelig billig pakkereise til Egypt, og hadde tenkt å dra dit på ferie med barna. Så snakket jeg med foreldrene mine og de bad meg tenke meg om; Lisa, du er fra USA, barna dine er fra Norge. Er dette virkelig så smart? Man må ikke la andres fordommer styre, men man må nå tenke på egen sikkerhet på en helt annen måte enn før.
Det er spennende tider i møte for Lisa, hun begynner straks i ny jobb i det nyopprettede Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, og kan nå jobbe med integrering på fulltidsbasis.
– Denne jobben er som skreddersydd for meg, sier Lisa.
