Russisktalende og russere i Norge trenger egne publikasjoner, er kraftsalven fra den Moskva-fødte journalisten. Idealistisk som hun er startet hun og Russisk Hus i Bergen bladet “Sootetsjestvnik” (landsmann) nylig. Prosjektet er imidlertid lagt på is ettersom bladet ikke får oppstartstøtte av Medietilsynet.
Tatiana og Russisk Hus sine planer var å skape et blad som skulle fungere som kulturell samlingsplass. Opprinnelig skulle publikasjonen ha hett “Ruski Bulvar”, men måtte endre navn grunnet sterke reaksjoner. I Russland er nemlig boulervardene kjent som tilholdssted for prostitusjon. “Sootetsjestvnik” skulle opprinnelig være et lokalmagasin for russisktalende og russere kun i Bergen, men stadig respons fra landsmenn som savnet informasjon fra hjemlandet og offentlig informasjon på eget språk gjorde sitt til at man måtte sikte inn på å bli landsdekkende.
– Bladets profil er slik at den skal først og fremst være nyhetskanal om oss og for oss selv i Norge. Vi skal dekke nyheter og viktig informasjon til russisktalende samt dekke forholdet mellom begge våre hjemland på en ikke-politisk måte. I tillegg skal vi satse på ulike saksområder som forbrukerinformasjon, leserbrev osv.
Hun skjønner ikke hvorfor hun ikke gis oppstartshjelp siden det er såpass stort etterspørsel etter russiskspråklige nyhetskilder:
– Vi regner med at det finnes rundt 10 000 russere som bor i Norge, selv om de offisielle statistikkene sier rundt 8 000. Dette er et stort potensielt marked som vi skulle gjerne nådd fram til. 6 000 av russerne som bor i Norge regner vi er kvinner, som ofte har gitt uttrykk til oss (Russisk Hus) i form av brev eller e-post om at de savner kontakt med andre landsmenn.
Tatiana hevder Norge er verst i klassen når det gjelder tilbud av aviser og blader for utenlandsrussere:
– Vi har absolutt ingen publikasjoner for russere i Norge. Selv har jeg vært flere ganger i kontakt med Medietilsynet, men får ikke gehør for min sak. Ifølge de så kan de ikke gi oppstartshjelp siden “Sootetsjestvnik” er registrert som et tidsskrift for det Russiske Hus hvor man må skrive et visst antall ganger for å få denne støtten. Vi har fått vite fra Medietilsynet om at vi må klare å komme ut med minst seks utgaver i løpet av kalenderåret før de vil vurdere noe som helst form for støtte, og slik kommer vi lett inn i en ond sirkel. “Sootetsjestvnik” er først og fremst et idealistisk prosjekt, og vi har verken kapasitet eller trykkemidler til å bli utgitt såpass ofte.
Hun har selv jobbet innenfor markedsføring, PR og journalistikk i hjemlandet, og anser at minoritetsjournalistikk ikke tas på alvor i det norske pressemiljøet. Et miljø hun beskriver som såpass “lukket” at selv “oppkomlinger med etnisk norsk bakgrunn har det vanskelig for å komme inn”.
– I Norge er det veldig vanskelig å få ting til å gå uten at man fra før av har et veldig godt kontaktnett.
Ofte spurt
om alkoholisme
Sootetsjestvniks sin vordende redaktør flyttet til Norge i 2001, slik som mange andre kvinner i hennes situasjon gjennom å bli gift med en nordmann. Dahle traff sin kommende ektemann gjennom sitt engasjement i Elkem ASAs Moskva-avdeling. Hun er rimelig bereist og bevisst på den flerkulturelle spørsmålsstilling etter å ha bodd flere år i Sør-Amerika og i tillegg hatt omfattende kontakt med det indiske og baltiske miljøer i hjembyen.
Hennes møte med den norske kulturen har vært preget av sterkt tvetydighet:
– Nordmenn borte og hjemme er to forskjellige ting. Her hjemme er de i likhet med sin samfunnsmodell strukturerte, kalde og reserverte, mens når de kommer til Russland skjer det en forvandling. Det er som om de smelter, slapper av, blir veldig spontane og interesserte i å bli kjent med folk. Men så snart de er hjem igjen så er alt tilbake til det “vanlige”, selv om jeg og har merket at de som kommer i kontakt med russermiljøet her i Norge ofte holder kontakten gående.
Kanskje er det de grumsete holdningene og diverse avisoppslag om vold og hore-trafikk som sørger for at russere ikke blir tatt på alvor på lik linje med andre minoritetsspråklige grupper? Dahle hevder hun som kvinne og som russer ofte utsettes for stereotypi.
– Ofte opplever jeg at når det gjelder russere, så er holdningen at man til stadighet skal lete etter noe negativt. Når jeg diskuterer om mine landsmenn med andre nordmenn så dreier samtaleemnene seg ofte om fyll, vold og prostitusjon. Slikt vitner om sterkt uvitenhet, avsluttet hun.
– Reglene er
de samme for alle
Jan Erik Andersen ved Medietilsynet hevder alle søknader om minoritetspublikasjoner behandles likt.
– Saken som du sikter til, med Sootetsjestvnik og Tatiana Dahle kjenner jeg ikke helt i detalj, men jeg kan garantere at hennes søknad ikke ble behandlet noe annerledes enn andre.
Tidsskriftet “Landsmann” fikk ikke medhold når det gjaldt støtte, ettersom Dahle
ikke hadde oppfylt kravene om å holde på et kalenderår. Representanten for Medietilsynet synes man skal følge forskriften fremfor å bruke skjønn.
– Vi følger statlige vedtekter, og rent personlig synes jeg heller ikke regelverket er for strengt, men heller grei og oversiktlig.
Skulle Dahle og “Landsmann” holde det gående på et eller annet vis, så er de nødt i praksis til å skaffe seg private sponsorer under hele 2006. Inntil da vil ikke tilsynsmyndighetene slippe noe som helst ut av pengesekken før tidligst i juni 2007.
