Vi hører ofte at flyktninger er en ressurs for det norske samfunn. Lite fokus har vært på flyktningene som ressurs for hjemlandene sine – på flyktninger som ressurs i fredsbygging, i gjenoppbygging, som brobygger: de kjenner landet, folket og skikkene ofte mye bedre enn nordmenn og har et langt bedre nettverk – det være seg i Afghanistan, Irak, Sri Lanka eller Somalia.
I Norge bor det nemlig flyktninger fra de samme landene der Norge er engasjert i fredsarbeid. Mange av disse flyktningene er travle mennesker. Ved siden av norskkurs, studier, jobb og familie organiserer de møter, kurs og konferanser, holder de tett kontakt med både venner, kjente og FN, samler penger, initierer og gjennomfører prosjekter. Det eksisterer hundrevis av solidaritetsorganisasjoner i Norge som ble startet opp av flyktninger.
Ungdommen tenker friere
Når det gjelder freds- og gjennombyggingsarbeid spiller unge flyktninger en spesiell rolle: de tenker friere enn foreldregenerasjonen, deler ikke nødvendigvis fiendebildene deres og har ingen tilknytning til partene i krigen. Derfor har Norsk fredssenter i samarbeid med Afghanistankomiteen allerede for fem år siden tatt kontakt med unge eksilafghanere fra hele Norge. De har siden da vært på flere turer i Afghanistan for å diskutere landets framtid med ungdommen.
På fagseminaret “Diasporaens rolle i fredsbygging” for to uker siden diskuterte unge flyktninger for første gang med forskere fra Norge, Sverige og Tyskland og med representanter fra Utenriksdepartementet (UD) og Utlendingsdirektoret (UDI).
Representantene fra myndighetene fikk høre at det som trengs er heller mental enn materiell støtte:
– Det vi trenger er nye tanker, sa ungdom i Afghanistan til meg, fortalte Homa Poyan som også er medlem i det nyoppstartede Studentnettverk for flyktninger.
– Politikerne opprettholder maktposisjonene sine ved hjelp av fordommer og konstruerte etniske skillelinjer. Her er det noe som vi unge må gjøre noe med, sa medisinstudent Joel Pradeepkumar Selvakumar som kom til Norge da han var fire år og har planer om å skrive hovedoppgave om Sri Lanka, hjemlandet sitt.
Ungdommen er mer enn villig å ta på seg oppgaven til å gjenoppbygge landet:
– De afghanske ungdommene jeg møtte var faktisk mye mer optimistiske enn jeg. De motiverte meg. Jeg følte at folket ga meg en oppgave. Jeg vet de trenger meg der, sa Deeva Biabani.
En samstemt diaspora?
Forskerne og byråkratene kom med flere innspill, advarsler og råd:
Geir Sjøberg fra Seksjonen for fred og forsoning i UD ønsket seg en diaspora (eksilmiljø) med en felles stemme:
– Hvis somaliske flyktninger ville sende en felleserklæring til Somalia, ville det gjøre et inntrykk, sa han.
– I slutten av mai er det en konferanse om diasporaens rolle i fredsprosessen i Somalia. Dette er et positivt tiltak.
Fredsforsker Camilla Orjuela fra Gøteborgs universitet kunne tenke seg et større engasjement av diasporaen i bistandsprosjekter:
– Mange frivillige organisasjoner som jobber for fred i Sri Lanka eller Afghanistan er finansielt avhengig av donorer i vesten. Et problem er at lokalbefolkningen mistenker dem for å være et verktøy for donorlandene. Her kunne diasporaene være sterkere involvert i finansieringen.
Det fantes også mindre euforiske stemmer. Nadarajah Shanmugaratnam fra Noragric ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås fortalte om faren for at allerede eksisterende skiller i landet kan forsterkes:
– I Sri Lanka går de fleste pengestrømmene til de allerede utviklede områdene rundt Jeffna i nord. Det er ikke noe galt med det isolert sett, men som kollektiv må diasporaen ta en titt på den ujevne fordelingen av ressurser.
Behov for forskning
Behovet for mer kunnskap er stort. Seminardeltakerne etterlyste en større interesse blant forskere for flyktningenes freds- og forsoningsarbeid. For å finne innledere, måtte Norunn Grande, lederen i Norsk fredssenter ty til forskningsmiljøer i Sverige og Tyskland.
– I Norge er det altfor liten vilje til å forske på transnasjonale relasjoner. Forskning på flyktninger dreier seg stort sett om integrering. Integrering forsker vi altfor mye på, kritiserte Kristian Berg Harpviken fra fredsforskningsinstitutt PRIO.
Wolfram Zunzer fra Berghof Foundation for Peace Support i Berlin var enig.
– Hvilke individer og grupper bidrar til utvikling og fred? Hvilke initiativ fins det allerede? Det er noe som forskerne burde se nærmere på.
Både UD og UDI ønsker et større samarbeid med de unge flyktningene. Siden årsskiftet er det blitt mulig for UDI å støtte freds- og forsoningsprosjekter i flyktningenes hjemland ifølge Susanne Utsigt fra UDI. Geir Sjøberg fra UD framhev flere ganger at UD har en “åpen dør” for flyktninger og inviterte til å komme med forslag til gode prosjekter.
Uten oppholdstillatelse ingen fredsarbeid
Det er bred støtte for fredsarbeid blant unge flyktninger i Norge. Likevel er det langt fra alle unge flyktninger som tør å engasjere seg. Det gjelder spesielt flyktninger uten opphold.
– Først når en har en oppholdstillatelse er en trygg nok til å engasjere seg, til å kritisere hjemlandet sitt og bruke Norge som et nøytralt frirom for fredsarbeid, sa Camilla Orjuela.
– Jeg håper også at det blir lettere for flyktninger å få reisedokumenter for kortere opphold i Afghanistan. Det er viktig at deltakerne føler seg trygge på at de ikke vil miste rettigheter i Norge ved å delta på studiereiser, sa Norunn Grande som ellers roste samarbeidet med UDI.
Wolfram Zunzer mente den transnasjonale virkeligheten som flyktningene lever i krever endringer i myndighetenes politikk.
– Min forskning fra Sri Lanka viser at de færreste flyktninger kommer til å returnere for godt, men heller vil sirkulere fram og tilbake. Å gi dem et dobbelt statsborgerskap er en mulighet. En varig oppholdstillatelse er kanskje enda viktigere, sa han.
