- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Oppstyret i etterkant av karikaturtegningene av muslimenes profet i den danske avisen Jyllandsposten, som deretter ble trykket i den kristne avisen Magazinet i Norge, har skapt mye uro. Oppstyret synes i stor grad å være over nå. Det er nå på tide at alle tar et skritt tilbake og vurderer situasjonen og det som har skjedd.
Det er en del feilaktige opplysninger som har kommet frem i mediene i disse travle dagene i begynnelsen av året, og til tross for at disse senere er oppklart har disse feilaktige inntrykkene satt seg hos veldig mange. Et slikt inntrykk er rollen de danske imamene har spilt. Da hele saken startet prøvde de å få kontakt med danske myndigheter, uten noe respons. De ble totalt avvist av regjeringen. Det førte til at de la ut på en rundtur i Midtøsten for å fortelle om situasjonen i Danmark til sine trosbrødre. Med seg hadde de en mappe med bildene fra Jyllandsposten, og en rekke andre bilder. I danske medier og politikk, og etter hvert også i Norge, ble det fremstilt som om imamene løy om hva som hadde skjedd i Midtøsten. De ble beskyldt for å ha lagt frem langt mer krenkende bilder enn de som hadde vært publisert i Jyllandsposten. Disse imamene ble dermed pekt ut som syndebukker og direkte skyldige for opptøyene vi så i Midtøsten.
Noe senere tok en annen dansk avis, Politiken, opp saken igjen. De ba to eksperter gjennomgå mappen, og vurdere om den virkelig inneholdt feilaktig informasjon. Den ene av ekspertene, Helle Lykke Nielsen, er lektor ved Senter for Midtøstenstudier. Den andre, Viggo Jakobsen, er leder for Avdelingen for konflikt- og sikkerhetsstudier på Dansk Institutt for internasjonale studier. Begge ekspertene mener at mappen kun inneholder små feil og at de bildene mappen innholdt, utenom de 12 karikaturtegningene, var inkludert som eksempler på bilder de muslimske menighetene fikk tilsendt i etterkant av Jyllandspostens trykking av karikaturtegningene.
– Man kan diskutere vinklingen, men det står ikke noe som er direkte feil, ifølge den ene av ekspertene (aftenposten 25. februar 2006). Like fullt har de danske imamenes negative rolle blitt en udiskutabel sannhet i norsk offentlighet.
Det virker som om, i hvert fall i Danmark, problemet ikke egentlig var at man mente at imamene løy. Problemet synes å stikke dypere, og om en er villig til å bruke begrepsapparat en bruker for å forstå mer primitive samfunn kan en si at danskene ikke tålte at “stammen” mistet sin “ære” i verdenssamfunnet.
En annet feilaktig inntrykk er at denne saken kun var en konflikt mellom ytringsfrihet og religiøs sensur. Mellom en muslimsk intolerant samfunn på den ene siden og et europeisk opplyst samfunn på den andre. Det er heller det danske samfunnet, og utviklingen av den politiske stemningen der i den siste tiden en burde granske om en vil finne kjernen i denne konflikten. Politiske krefter som har kunnet dyrke frem xenofobi og rasisme over lang tid, i en tidligere tolerant og åpent samfunn, skaper en stemning hvor slike konfrontasjoner ikke bare er sannsynelige, men nesten uunngåelig.
I denne prosessen har avisen Jyllandsposten spilt en betydelig rolle.
Avisen spurte som kjent 40 kjente danske karikaturtegnere om å tegne profeten, og avisen trykte tegningene til de 12 som gikk med på det 30. september i fjor. Dette var en bevisst provokasjon. Avisens kulturredaktør, Flemming Rose, ville “teste grensene for selv-sensur”. Han la til at i et sekulært samfunn må muslimene leve med det faktum at de blir latterliggjort.
Nå var det lite reaksjoner fra danske muslimer i begynnelsen, noe som fikk avisen til å nærmest oppsøke det de visste var radikale muslimske miljøer i Danmark og gni inn fornærmelsen i håp om å skape reaksjoner.
Ambassadører fra forskjellige muslimske land reagerte også på tegningene, og spurte om å få et møte med den danske statsministeren, Fogh Rasmussen, for å snakke om problemet. Han svarte blankt nei. Den danske statsministeren mente han ikke hadde noe å snakke med dem om, selv etter at 22 tidligere danske ambassadører hadde innstendig ba ham om å snakke med disse utsendingene fra muslimske land. Statsministeren har i den forbindelse feilinnformert og sagt at disse ambassadørene ba ham fordømme tegningene, dette er faktisk ikke sant.
Lederen for det danske folkepartiet, Pia Kjaersgaard, fornærmet danske muslimer som protesterte mot tegningene ved å kalle dem forrædere. Dette fordi de satte sin religion høyere enn ytringsfriheten. Hun har tidligere vekket oppsikt med ekstreme rasistiske utsagn om muslimer som en kreft for samfunnet, og en “terrorist bevegelse”. Dette er en situasjon enkelte i Norge ser på som forbilledlig og som de ønsker importert til Norge.
Etter hvert skapte dette reaksjoner, i tillegg til voldelige, og beklagelige, demonstrasjoner i muslimske land skapte dette noe som muligens er en tegn i tiden, nemlig forbrukermakt. Danmark har omfattende eksport av bl.a. meieriprodukter til Midtøsten, og arabiske forbrukere startet grasrotaksjoner med e-post og SMS oppfordringer om å boikotte danske produkter. Dette rammet den danske regjeringen på det eneste punktet man så på som viktigere enn ytringsfriheten, nemlig lommeboka. Både den danske statsministeren og avisens redaktør var raskt på banen med unnskyldninger og beklagelser.
Den absolutte ytringsfrihet har vært løftet frem som et ideal i denne debatten. Er virkelig ytringsfriheten så absolutt, kan man spørre seg. Svaret er: Nei, det er den ikke. Jeg skal ikke gå inn på andre land, men for Norges del behøver man ikke å gå inn på saker som berører nasjonal sikkerhet før en møter ytringsfrihetens grenser. Rasistiske og ærekrenkende ytringer kan bringes inn for rettsapparatet. Heller ikke pornografi unnslipper en viss sensur i Norge i dag, selv om grensene for hva som er lovlig stadig flyttes. Ytringsfriheten må i disse tilfellene da skyves tilbake for andre deler av lovgivningen. Slik at krav om at blasfemiske ytringer skal forbys er ikke så langt unna norske forhold som man av og til får inntrykk av. Om dette skal skje gjennom en å vekke til live den sovende blasfemiparagrafen eller at andre lover endres til også å la menneskenes religiøsitet få en form for beskyttelse er en helt annen, og meget omfattende debatt.
Avslutningsvis synes jeg det er viktig å markere et poeng. Jeg personlig føler meg dypt krenket og såret av at Jyllandsposten og Magazinet valgte å trykke de tolv karikaturtegningene. Imidlertid vil jeg, som muslimer flest i Norge har gjort, ta krystallklart avstand fra truslene mot Jyllandsposten, Magazinet eller andre.
Jeg tar avstand fra all form for vold, og trusler om bruk av vold både som menneske, nordmann og muslim!
(En kortere versjon ble tidligere publisert i bladet Salam)
