- Slør til besvær - 02.11.2006
- Hva er vi troende til? - 31.07.2006
- Litt Norge i USA - 28.06.2006
Al Pacino er Tony Montana i “Scarface, kubaneren som slipper ut av fengsel og flykter til USA. Drevet av grådighet og begjær jobber han seg opp i de kriminelle rekker. Oppturen varer ikke lenge før alt rakner og antihelten dypper nesa i et fjell av kokain før han går ut med et pang i en av filmhistoriens tristeste og mest blodige sluttscener.
Tony Montana representerer en karikert personliggjøring av den amerikanske drømmen. Han er en pill råtten opportunist, en ekstremt kald og kynisk egoist, og det er nettopp disse egenskapene som gjør hans endelikt uunngåelig. Hans oppskrift for suksess er selve årsaken til at han går under. Dette trodde jeg i hvert fall jeg var en grei måte å tolke filmen på. Men det finnes også andre syn.
Snoop sitt, for eksempel: “You don’t just watch it for the violence, you watch it for the lessons. Not just what Tony did right, but what he did wrong..” I tribute-filmen “Def Jam presents: Origins Of A Hip Hop Classic”, får vi høre om en godhjertet Tony Montana, en mann med prinsipper og moral, en lojal og redelig gangsta som startet med to tomme hender og bygde opp et imperium. Hip Hop-mogul Russell Simmons sier: “Scarface is about empowerment at all costs. He inspires you not to take no for an answer.”
For mange fattige som lever i sterk kontrast til rikdommen rundt seg er det ikke samsvar mellom forventninger og muligheter. De underpriviligerte streber etter det samme som de rike, selv om de mangler sølvskjeen til å forsyne seg med. I samfunn der materiell rikdom er det ultimate beviset på suksess og lykke, er det ikke overraskende at målet kan bli viktigere enn middelet. Derfor kan Simmons si at filmen handler om empowerment.
Jeg møtte en gang for lenge siden min egen lille versjon av “Scarface”. Robin var 15, hadde vokst opp med en mor som ikke var riktig rett naval, og bodde nå på barnehjem. Jeg satt og leste om gjengvold i Oslo da han slentret forbi, kikket på avisen min og sa: “du vet, jeg pleide å være en sånn barneraner!”. Perpleks av uventet meddelsomhet svarte jeg: “Oi, hvordan var det?” som om han hadde betrodd meg at han hadde bodd et år i Alta eller noe sånt som er utenom det vanlige, men likevel ikke helt klin kokos.
“Det var greit nok det”, svarte han. “Vi tok penger, mobiler og merkeklær. Vi ranet ikke gamlinger, unger eller damer, altså. Men jeg er glad jeg slutta, det ble så mye trøbbel med snuten. Orka ikke mer.”
Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle si. Jeg kunne jo applaudert ham for å ha moral i umoral, i og med at han lot sveklinger som kvinner og barn gå i fred, men jeg ble så lei meg over at han hadde rent egoistiske grunner til å legge opp ranskarrieren at jeg ble stående stum som ei sild.
Robin sa han hadde bestemt seg for å bli lege. Jeg tviler dessverre på at han klarer det. Det er selvfølgelig ikke umulig å klatre opp fra harde kår. Men med en innstilling som ligner bemerkelsesverdig på Tony Montanas, håper jeg ikke han tar sjumilsskritt bakover når han skjønner at han har tatt seg vann over hodet.
