- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
Kaltham er født muslim, men vil ikke kalle seg religiøs. Han har selv fått kjenne på kroppen hvor vanskelig det kan være å skille seg ut. Selv om han ikke lenger har kontakt med familien, kan han nå leve som den han er.
– Man må ikke fortrenge sine egne følelser, da blir man bare ulykkelig. Vi er alle skapt i Guds bilde, og det er bare tull å si at homofili er skam, sier Kaltham. Han raser over at religion dominerer så mye, og at imamene fordømmer hva han er.
– Det er jeg som bærer sårene av deres fordømmelse, sier Kaltham.
Kaltham kom til Norge som flyktning i oktober 1992. Arrene etter krigen og år av fordømmelse, har satt sine spor. Kaltham er uføretrygdet på grunn av psykiske ettervirkninger. Han bor nå på Grunerløkka i Oslo sammen med hunden sin.
– Alt var nytt og spennende da jeg kom til Norge. Jeg kunne endelig være den jeg er uten å bli forfulgt, sier han.
Kaltham følte alltid at han var litt annerledes, men det var først da han meldte seg inn i sang- og dansegruppa på skolen, at han traff likesinnede.
– Det var et friere miljø, og det var første gang jeg så to gutter som var kjærester.
Guttene i gruppa ble forbilder for Kaltham. Allikevel var han fortvilet fordi de hemmeligholdt sin kjærlighet for alle andre.
Hvorfor er vi redde?, tenkte Kaltham.
Hvor lenge skal vi egentlig holde kjeft?
Kaltham begynte å sminke seg, og kle seg finere for å få oppmerksomhet om homofili.
– Jeg syntes det var viktig med mer åpenhet. Jeg visste at det var flere som var i samme båt, og jeg syntes vi burde være stolte av det vi er.
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Han begynte å miste venner, og ble gradvis mer isolert. Mange var redde for reaksjoner fra familie og venner. Kaltham fortsatte kampen; han begynte å snakke med medelever, og ble mer og mer åpen. Det resulterte i at skolen tok affære og sendte brev med hjem der faren fikk beskjed om hvordan sønnen oppførte seg, og om at han måtte ordne opp.
– Pappa fikk tilfeldigvis en annen jobb utenfor byen på den tiden. Han diskuterte aldri brevet med meg.
Flyttingen ble en stor omveltning i Kalthams liv. En dag så han en mann kledd i kvinneklær som vasket klær sammen med landsbygdas kvinner. Hvis en fra bygda kan være så åpen, må jeg som er fra byen også tørre å være åpen, tenkte Kaltham. Han ble aktiv i den lokale teater – og musikkgruppa, og fikk sin første guttekjæreste. De leide hus sammen i landsbyen, og var, for utenforstående, bare venner som bodde sammen. Etter hvert ble det kjent at de var mer enn venner, og Kaltham og kjæresten ble trakassert av en guttegjeng. Dette gjorde at de måtte søke ly hos foreldrene til kjæresten.
– Det skjedde ofte, sier Kaltham. – Vi sov borte sikkert to til tre ganger i uka.
Til slutt måtte de flytte til en kamerat som bodde utenfor landsbyen. En kveld kom den ene broren til kjæresten, og truet dem. Familiene hadde hatt et møte, og bestemt at forholdet måtte ta slutt. De var en skam for familien. Kaltham, som da var 24 år, ble sendt bort til familie i byen. Etter seks måneder ble han sendt i militæret.
– Familien hadde bestemt at det var et bra sted for meg; et sted der jeg kunne bli “ordentlig” mann.
Kaltham hadde familie i militæret; to av fetterne hans var generaler.
– Jeg ble skjelt ut av den ene fetteren min. Han sa jeg var en skam for familien, og at jeg var som død for ham. Han straffet meg ved å sette meg på alle de hardeste oppgavene. I tillegg ble jeg hengt ut og spytta på.
Han rømte fra militæret, men ble innhentet og straffet med fengsel i 6 måneder. Han hadde da verken støtte fra venner eller familie, alle var redde for represalier. Han var i militæret i elleve år, og kjempet blant annet i borgerkrigen, og i krigen mellom Irak og Iran. Han tok også utdannelse i militæret.
– Jeg studerte i mange år, men fikk ikke jobb. Det sto skrevet i papirene mine at jeg var homofil, og ingen ville derfor ansette meg. Jeg var lei av å skulle skjule hvem jeg var, og valgte derfor å være åpen om min legning da jeg kom.
Kaltham klarte tilslutt å flykte til Saudi-Arabia, og bodde i en flyktningleir i Sahara. Så ble han fengslet nok en gang.
– Irakiske myndigheter sendte et brev til Saudi-Arabia der de beskrev meg som en fare for Islam. Jeg ble avhørt, og satt i fengsel i ett år. Heldigvis traff jeg en FN-soldat som fortalte meg om friheten i vesten, og at jeg kunne flykte dit.
Kaltham er i dag 44 år. Han byttet etternavn fra Al-Salami til Lie, fordi han ikke ville ha et etternavn som kunne kobles til islam. Navnet har han fått fra en norsk ekskjæreste. Kaltham har gått gjennom mye for å være den han er. Føler han at det har vært verdt det?
– Jeg har ikke hatt noe valg, sier Kaltham.- Jeg er den jeg er, og jeg må leve mitt eget liv. Jeg kan ikke gifte meg med en kvinne for familiens skyld, da ville enda flere endt opp ulykkelig.
Lena Larsen, tidligere leder av Islamsk Råd, uttalte til Aftenposten i juni 2002, at hun ikke kjente noen homofile muslimer. Det er derfor ikke relevant å ta opp homofili i moskeen.
– Gå til et av homsestedene etter midnatt, råder Kaltham.
– Hvordan kan de religiøse lederene lukke øynene for dette? Det er mange som lider. Historien er full av homofili, og ingen kan si at dette er galt. Hva med de som er født tvekjønnet eller kvinner som ikke kan få barn. Er dette også feil? Man kan ikke straffes for hvordan man er skapt.
