- Gatevandrerne - 05.10.2006
- Tips til deg som er ny i Oslo - 21.09.2006
- Indisk dans på Stovner - 06.09.2006
Det sterkeste jeg kan ha i meg er grillkrydder. Noe særlig sterkere får halsen til å brenne, og øynene til å renne, så jeg er veldig spent hver gang jeg manner meg opp og bestemmer meg for å spise på en restaurant med matretter jeg ikke kan uttale.
Jeg er norsk, og har derfor vokst opp med kjøttkaker. Poteter har alltid vært fast innslag på middagsbordet hjemme på gården. Ja, for som jeg har fortalt tidligere, så er jeg en bondesønn, og sånne som meg passer ikke inn der matrettene høres ut som dødelige tropesykdommer. Det må nevnes at det mest etniske hjemme hos oss har vært joikakaker.
Min brune, inkluderende kamerat skulle ta meg med ut, og jeg hadde lovet å prøve noe annet enn McDonalds for en gangs skyld. Jeg holdt mitt ord, og satt plutselig på en trebenk i en mørk bule mens en indisk smørsanger forsøkte å forføre meg via høyttalerne. Restauranten var ellers varm og lun, og en rolig, avslappet stemning lå i luften.
Menyen var ikke så ille som jeg hadde trodd, men jeg hadde selvfølgelig ikke smakt noe av det før. Da jeg så det sto chicken tandoori følte jeg meg nesten som litt på hjemmebane, for akkurat den retten hadde noen i klassen min skrytt fælt av. Og hvor farlig kan chicken være? Er jo bare kylling. Hadde jeg visst hva som kom hadde jeg kanskje bestilt uten tandoori.
Det så jo godt ut, men umiddelbart etter første bit måtte jeg gjøre et stort innhogg i vannkaraffelen. Det er sikkert noen lesere med etniske ganer som fnyser av meg nå, men denne bonden syntes chicken tandoori var sterk kost. Heldigvis var det ris og brød til å blande ut den sterke smaken med, og jeg drakk mer vann denne kvelden enn hva som strengt tatt er nødvendig for å leve opp til helseguruenes formaninger.
Jeg får prøve mindre tandoori neste gang, og kanskje jeg til og med begynner å like det, så snart halsen min er herdet.
