Konferansen “Fotball for alle”, holdt siste uke på Norges Fotballforbund (NFF) sine lokaler på Ullevål Stadion tok for seg temaene vold, rasisme, hooliganisme og diskriminering i fotballmiljøene, her hjemme som internasjonalt.
Hooliganisme og tribunerasisme er foreløpig holdt i sjakk her i Norge, var gjennomgangstonen fra Geir Ellefsen, som i anledning konferansen representerte Oslopolitiet. Ellefsen har spesialkompetanse når det gjelder norske og utenlandske hooligansmiljøer.
– Jobben vår med forbundet og supporterne går spesielt ut på å folk til å skjønne at slikt er helt uakseptabelt, og om mulig kostbart for sin respektive klubbs rykte. Utestengelse skal være på bestemt basis, og klubbene er nødt til å ha en felles policy, hvor straffen skal stå i forhold til forseelsen, ellers blir arbeidet lite effektivt.
Ellefsen anser ikke problemet med voldelige fans og rasistiske utbrudd i tribunene som noe stort utover Eliteserie og 1. divisjon, men gjerne nedover i systemet, hvor miljøene kan være mer uorganiserte.
Engasjerte og velkjente Anders Krystad, som i 1991 var med på å starte VIF-klanen, har alltid sett på det å ha et inkluderende supportermiljø som svært viktig.
– Vi står overfor overfor en voldskultur som vi må stå opp mot. I Klanen har vi sterk selvjustis, og folk som vil “tøffe seg” blir fort latterliggjort. Rasistisk aktivitet og annet form for diskriminering er uforenlig med det å være medlem hos oss, hevdet han bestemt.
– Vold og rasisme ser jeg som to forskjellige størrelser, som likevel har samme formål: nemlig menneskeforakt. Vi må være villige til å ta et oppgjør med slike holdninger. Hvorfor er dette kult? Hvorfor slåss man, bruker fotballen og fotballmiljøene som et massemedium for sine enkeltbudskaper?
Sportssjef i Aftenposten, Bertil Valderhaug, er enig i mye av kritikken som pressen får i lys av sin dekning av pøbelveldet. Valderhaug konstaterer at avisene må begynne å skrive om ”fenomenet” framfor tabloidisere og tenke opplagstall. Han er også enig i at holdningsskapende arbeid og holdninger generelt har mye å si.
– Supporterne har et ansvar når det gjelder grensesetting, og luke vekk dårlige elementer innad i selve miljøet.
Generalsekretær i Norges Fotballforbund, Karen Espelund, mener NFF skal være den største antirasistiske organisasjonen, noe som skal uttrykkes gjennom holdningsplaner og i daglig retorikk.
– I NFF har vi ikke plass til rasister. Vi vil bruke sanksjoner for å ansvarliggjøre, slik at klubbene forstår og respekterer arbeidet mot rasisme, vold og intoleranse.
Selv er hun klar tilhenger av normerte sikkerhetstiltak, slik som nulltoleranse overfor svartebørshandel og fysisk skille på kamper mellom hjemme- og bortefans. Klubbens sikkerhetsapparat bør helst anvendes i de tilfelle overtrampene er såpass grove at behovet melder seg.
Espelund har vært blant ivrigste initiativtakerne til de to konferansene UEFA/FARE. I tillegg har både det europeiske fotballforbundet og verdensomspennende FIFA ved flere anledninger varslet strengere straffer overfor klubber, foreninger og supportere som bedriver med vold eller tribunehets. Hun har i tillegg vært en sterk pådriver for et forslag om poengstraff innad i UEFAs lederskap.
Hooliganekspert og etterretningssjef ved Majorstua politikammer, Geir Ellefsen, regner med at norsk politi også i de siste årene har sett nødvendigheten av å lære seg å takle voldelige supportermiljøer. Flere oppslag om fotballpøbleri har preget forsidene, blant annet ”slaget i Oslo” på puben Two Dogs høsten 2004, like før cupfinalen. Han regner de såkalte ”ultras”- og ”casualsmiljøene” som svært tøffe, også de norske. Ellefsen konstaterer at selv om det er klart trygt å gå på kamp i Norge, så ”skal vi uansett egentlig ikke ha noe av dette”.
Her hjemme har man lært seg ting og tang etter hvert. Høsten 2002 spilte Norge mot Bosnia på Ullevål i en EM-kvalifiseringskamp, og med 2-0 til vertene sørget bortefansen for ekstra kontrovers med å blusslegge så å si hele Coca-Cola-svingen. Kampen måtte stoppes i flere minutter og NFF måtte betale bot som kamparrangør.
– Vi må nok innrømme at verken vakthold eller kontrollen var god nok der og da, særlig hvis vi vet at blussen lett kan smugles inn som småkuler, sier Ellefsen.
Italia-kampen juni 2005 er i så fall et godt eksempel på hvor lengre man har kommet i det å takle utenlandske miljøer.
– Vi hadde fortløpende kontakt med italiensk politi og greide å bortvise flere ”ultras” på passkontrollen på Torp. Disse var utestengt fra kamper i hjemlandet, men kunne skaffe seg billett til Norge-Italia, legalt som gjennom svartebørshandel, ettersom forbundet i Italia ikke har myndighet til å utestenge folk i fra kamper i utlandet.
Etter informasjonssamarbeid mellom begge lands politi la NFF inn en klage på reiseselskapet som FIGC (det italienske forbundet) hadde avtale med. Klagen gikk ut på at selskapet solgte svartebørsbilletter til utestengte ”ultras”, og førte til at FIGC brøt kontraktsforholdet.
– Kontakten og dialogen med ultras´ene som vi måtte slippe inn var hele tiden grei. Her ble vi enige om ingen tifo (red. anm. tribunemosaikk) utover enkelte flagg og bannere. Heller ingen ble anholdt etter kampen, avsluttet Ellefsen.
