De formidler afrikansk kultur som mangefasettert og mangfoldig. Fortellingene er rike, litterære og spektakulært fortalt. Stemme, kropp og trommer utgjør de viktigste hjelpemidlene.
Den afrikanske renessansen er en av president Thabo Mbekis store ideer. Afrika må hente frem undertrykt kultur for å hevde sin rettmessige plass i verden, mener han.
Khosi Mazibuko, daglig leder i Zanendaba Storytellers, er enig. Hun mener at det politiske og det kulturelle henger nøye sammen. – Vi må finne tilbake til afrikanske verdier og afrikansk moral og bygge samfunnet vårt på disse, sier hun. – Og det gjør vi best gjennom kulturen.
– Afrikansk kultur bærer afrikanske verdier, sier Khosi Mazibuko, — derfor jobber vi som historiefortellere og eventyrfortellere. Fortellingen lærer tilhørerne på en effektiv måte forskjellen mellom det onde og det gode, og det sett fra et afrikansk synspunkt. Slik bidrar vi til den Afrikanske renessansen.
Zanendaba Storytellers som besøker Norge i forbindelse med Fortellerfestivalen i slutten av april, holder til i sentrum av Johannesburg. Virksomheten tar utgangspunkt i den rike muntlige fortellertradisjonen som har levd i afrikanske stammesamfunn i århundrer. — Fortellingene ble fortalt da familien samlet seg rundt leirbålene, forklarer Khosi. – De formidlet holdninger om etikk og moral, de videreførte kunnskap og de holdt stammens historie levende.
På samme måte jobber Mazibuko og hennes medarbeidere. De bruker historiene til å formidle (afrikanske) moralske verdier og etikk, men de bruker også historiene til å fortelle Afrikas historie og til å videreføre både skriftlig og muntlig litteratur. De ”dramatiserer” nemlig gjerne romaner og noveller i svært så dramatiske monologer. Tradisjonen er levende. Zanendaba bidrar til å holde den i live.
Limet som holdt
samfunnet sammen
— Fortellingen utgjorde noe av limet som skulle til for å holde samfunnet sammen, sier Khosi Mazibuko.
Det spesielle ved fortellingene og fortellerne er at de dramatiserer historien. Fortelleren spiller alle karakterene, hvisler frem slangens slu stemme, buldrer elefantens befalinger eller kniser som en nervøs hare. I tillegg bruker han ansiktsuttrykk og fakter for å understreke dramatikken i fortellingen. Afrikanske trommer brukes omtrent like effektivt som filmmusikk som understreker spenningen og dramatikken i historien som fortelles.
Under en forestilling i et slitent kirkelokale i Soweto så vi hvordan Khosi trollbandt et ungt, voksent publikum som roser seg av å være urbant og blasert. Den kritiske likegyldigheten forsvant da trommene bygde seg opp til et crescendo og Khosi gispet frem harens redsel for å bli smittet av MIV-viruset som herjer i dyrenes samfunn og publikum sukket hørbart lettet da haren unnslapp. Samtidig fikk vi et eksempel på hvordan fortellertradisjonen kan brukes for å drive folkeopplysning, i dette tilfellet handlet det om hiv og aids, men fortalt på en måte slik at både voksne og barn hadde glede og nytte av det.
Pedagogisk
– Det spesielle ved fortellingen som dramatisk uttrykksform, fortalt muntlig av en god forteller, er nemlig at den er lett å huske. Den er et godt pedagogisk hjelpemiddel. Fortellingen egner seg derfor veldig godt til bruk i skoler og informasjonskampanjer, og den kan lett tilpasses publikums nivå, ikke bare i opplysningskampanjer om hiv/aids men også for eksempel i spørsmål som handler om hvordan vi bruker og misbruker naturen rundt oss.
Daglig leder for Zanendaba Institute mener også at den afrikanske fortellingen, eller eventyret, også er et godt hjelpemiddel når Sør Afrikas mangfold av kulturer skal møtes. Fortellingen kan tilpasses mangfoldet og formidle verdien i et pluralistisk samfunn. Ikke minst ser vi dette i forhold til de afrikanske språkene. Sør Afrika har 11 offisielle språk, men engelsk er helt klart dominerende. De afrikanske språkene står i fare for å dø ut. Ved å fortelle eventyr på afrikanske språk bidrar Zanendaba til å holde disse språkene levende, og til å illustrere hvor uttrykkfulle de kan være.
– Jeg tror vi bidrar til å skape stolthet rundt, afrikansk kultur, sier Mazibuko ubeskjedent, — og det er nødvendig i et land hvor svart kultur har vært erklært barbarisk og mindreverdig fra regjeringshold.
Selvtillit til å vokse seg ut av fattigdommen
Å bidra til den afrikanske renessansen er å bidra til å skape forståelse for verdien av afrikansk kultur, tror Mazibuko, og det må til for at afrikansk kultur og samfunnsliv skal ha selvtillit nok til å vokse seg ut av fattigdommen. — For at afrikansk kultur skal erobre seg en plass i den moderne verden, må afrikanerne kjenne sine røtter, mener Mazibuko.
Zanendabas virksomhet har dessuten et kvinnefrigjørende aspekt. Eventyrfortelling var nemlig bestemødrenes jobb i tidligere tiders stammesamfunn. Dermed får Zanendaba synliggjort verdien av kvinnenes bidrag til samfunnet. I dagens tradisjonsbundne afrikanske miljøer er det dessuten klart en tankevekker at også menn kan blomstre i denne tradisjonelle kvinnerollen. I dagens Sør Afrika lærer Zenendaba nemlig opp like mange menn som kvinner til fortellerrollen.
Vyene og idealene er det ikke noe i veien med på Zanendaba Institute, men når de selger sine tjenester må ikke oppdragene nødvendigvis være knyttet til gjenfødelsen av afrikansk kultur. Det er like viktig å bruke den aktivt. – Vi kan ta hva slags oppdrag det skal være, forteller Mazibuko. – For eksempel har vi vært leid inn av store firmaer for å formidle konsekvensene av å komme for sent på jobben. Dette er et stort problem i Sør Afrika, ikke minst på grunn av elendig offentlig kommunikasjon.
Instituttet har eksistert siden frigjøringen. Det ble etablert i 1992 av en etter hvert legendarisk zulu-forteller ved navn Gcina Mhlophe. Hun brukte sin bestemor som forbilde og ønsket nettopp å skape oppmerksomhet rundt verdiene i afrikansk kultur. Mhlophe har trukket seg ut av driften av Zanendaba, men er fremdeles aktiv som støttespiller.
Økonomien er trang
I dag har Instituttet 10 faste medarbeidere som i tillegg til å fortelle historier rundt om på skoler, festivaler og institusjoner som fengsel og gamlehjem, også lærer opp andre til å bli gode fortellere. – Vi kan ha opp til seks forteller-workshops i måneden, forteller Mazibuko. Hver av dem går over en arbeidsuke. Problemet er penger, de må finansieres på en eller annen måte og deltakerne har ikke råd til å dekke alt, og selv om Zanendaba tar inn litt penger på sin kursvirksomhet og seminardeltagelse, dekker heller ikke disse inntektene alle utgifter.
Zanendaba får riktignok en del penger fra det offentlige. Blant annet bidrar National Lottery med betydelige midler, men Mazibuko mener de trenger mer for å møte behovet. For ikke bare skuespillere og dramatikere kommer for å bedre sine muntlige forteller-teknikker, også PR-folk og ledere i de store bedriftene har innsett nytten av å kunne disse teknikkene. Å formidle målsettinger i fortellings form bidrar til å sveise medarbeiderne sammen og skaper lagfølelse, mener Mazibuko.
Zanendaba arrangerte i 2004 den første verdenskongressen for historiefortellere. Neste finner sted i 2007, også den i Sør Afrika. — Vi vil gjerne ha deltagere fra Norge på festivalene og kongressene våre! avslutter Khosi.
