- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Venstre politikeren og tidligere statssekretær i justisdepartementet trekker frem muslimer som representerer en slik trussel, og mener at ved hjelp av integreringspolitikk kan en unngå at en del unge havner i ekstrem islamistiske grupperinger i Norge. Med slike uttaleler viderefører Holme en tradisjon som begynte mer eller mindre på 80-tallet. Problemet er bare at stigmatisering, mistenkeliggjøring og kriminalisering i seg selv har vært og fortsatt skaper stor hinder mot normalisering og hindrer således en naturlig integrering.
Langvarig stigmatisering og mistenkeliggjøring. Det begynte med Fagbevegelsens forskningsstiftelse (FAFO) som allerede i 1982 utarbeidet et arbeidsnotat; Ungdomsprosjektet – nasjonale og internasjonale perspektiver, hvor det ble advart mot utviklingen i forbindelse med de såkalte «natt til 1. mai-opprørene». Med utgangspunkt i opptøyer i USA og England påstod forfatterne at såkalte 2.generasjonsinnvandrere i Norge representerer «opprørspotensialet», men fordi større grupper andregenerasjons innvandrere ikke finnes i de aktuelle aldersgruppene i Norge i dag og ikke er konsentrert nok i bestemte bydeler, representerer de enda ikke opptøyfare enda i Norge tilsvarende England og USA. Det ble foreslått å øke bydelspoliti som skulle fungere både som demper for opprørslyst og som talsmann for de unge. Notatet inneholdt mange sider med detaljert kart over bydeler i Oslo hvor unge med bakgrunn i fra bla. Pakistan, Marokko, og Tyrkia bodde og hvilke alder de representerte. FAFO med Gudmund Hernes og Terje Rød Larsen i spissen brukte mye energi for å forsvare påstandene i etter tid.
Fra slutten av 80-talle har såkalt ungdomsgjenger og konfliktene dem i mellom preget media. Gjengdannelse var en del av såkalt innvandrerkultur og ære og hevn var årsaken forklarte mange og som fortsatt ligger klistret i bevisstheten hos mange politikere, forskere og store deler av befolkningen. Hele 90-tallet ble viet til A- , B- og C-gjenger. Selv om ungdommene valgte helt feil løsning, for å protestere mot storsamfunnet på og mot foreldrenes tradisjonelle holdninger, ble søkelys likevel satt utelukkende på “ære og hevn” framfor mekanismer i storsamfunnet som lenge hadde forholdt seg likegyldig overfor denne generasjonen; De er ikke en av oss.
I mai 1998 økte ysteri i debatten om vold blant barn og unge fra etniske minoriteter tok fart igjen bl.a. på grunn av en rapport fra NIBR. Forskere foret mediene med sprengstoff som gav sensasjonspregede overskrifter. Mangelfull nyanser og tvilende forskningsetikk førte til at funnen i media fungerte mer som stigmatiserende framfor forklarende. Samme år fikk vi kongelig godkjenningsstempel da kong Haralds i sin nyttårstale i 1998 bruke betegnelsen fremmedkulturelle nettopp om ungdom med foreldre født i et såkalt ikke-vestlig land. Da Oslo-politiet året etter la fram manipulerte tallmaterialet om vold og kriminalitet blant samme kategori av unge i hovedstaden, ble begrepet «barneranerne» skapt. En ny omgang med moralsk panikk i mediene og blant politikere var en realitet. Århundre ble avsluttet med den såkalte Nadia-saken, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, islam og muslimske foreldre som de store problemene og den største hinder mot integreringen.
Patalogiseringen; Kultur som roten til ondt. Kjennetegn ved offentlig debatt om såkalte innvandrere har lenge vært preget av paternalisme og overdimensjonering av marginale problemstillinger. Helt siden begynnelsen av 1970-tallet har en med jevne mellomrom diskutert de såkalte fremmedarbeiderbarna, andregenerasjons og innvandrerungdom. Fokuset har vært rettet mot problemer hvor årsaksforklaringer er enkle, presisjonsnivå tankelslapp og presentasjonen særdeles kontroversiell. Årsaksforklaringer knytes hovedsakelig til deres kultur og manglende norskspråk. Deler av samfunnsforskere, enkelte tabloide medier og populistiske politikere har med jevne mellom rom prøvd å skape et skremmebilde av ungdom med foreldre fra såkalt ikke-vestlig land. Denne treenigheten har skremt med gateopptøyer, ungdomsgjenger, æreskamper og nå som potensielle terrorister.
Tendensiøs forskning med grove forenklinger og fordomsfulle konklusjoner som ensidig beskylder foreldre og unge selv og deres tro og kultur som preger debatten i media og tiltakene fra politikere. Dette har selvsagt bidratt til å forsterke de unges bevissthet om at både foreldrene og de selv er nederst på rangstigen i arbeidslivet, på boligmarkedet, sosialt og kulturelt. De unge er merket av egne og foreldrenes langvarige erfaringer med stadige påminnelser fra omgivelser om en slags evighetsdimensjon over å være fremmedkulturell. Det dreier seg om stereotype oppfatninger om gjengdannelser, æreskamper, tvangsekteskap, og nå religiøs fanatisme og ekstremisme. Når forskere, politikere eller journalister fremsetter slike påstander uten noen form for forskningsmessige belegg og uten saklig begrunnelse fungerer de både som krenkende og stigmatiserende.
Problemer har sin rot i storsamfunnets umettelig apetitt etter å stigmatisere og advare mot unge med bestemt kjennetegn og som i sin konsekvens fingerer ekskluderende. Det fratar mange like muligheter og anledning til selv realiseringen på linje med øvrige befolkningen. Videre har majoritetssamfunnet konsekvent prøvd i beste fall å bortforklare diskrimineringen som majoriteten selv utøver som individer og som institusjoner og i verste fall nektet dens eksistens i noe særlig grad. I begge tilfeller har majoriteten manglet selvrefleksjon og på den måten fritatt seg selv for all ansvar og tillagt etniske minoriteter for manglende selvrealiseringsmuligheter på dem selv. Deres Kultur og tro er gradvis blitt både et symbol og en viktig maske som brukes av aktører i storsamfunnet for å skjule sine diskriminerende og åpenbare rasistisk praksis. Derfor ikles disse holdningene en annen språklig drakt enn gamle rase-relatete begreper og etnosentrisk holdninger.
Mekanismer som fører til stigmatisering, ekskludering, diskriminering og rasisme er hittil kun unntaksvis berørt av noen får forskere og politikere. Strukturell diskriminering og alminnelig ekskludering er i veien for normalisering og inkludering av unge med en annen hudfarge og såkalt fremmedklingende navn. Det foregår åpent og skjult motstand mot fremmedhet (navn hudfarge og tro) og er så utbredt at den bidrar til å forsterke annerledeshet, undervurdering, mistenksomhet og diskvalifisering. Disse aspektene kun unntaksvis berøres av forskere og politikere, og dermed blir både symptomer og årsaker til ekskludering får bli ubehandlet.
Overvåking på grunn av etnisk tilhørighet – tro og kultur.
FAFO med AP-politikere Terje Rød Larsen og Gudmund Hernes utpeke i 1982 bl.a. unge med tyrkisk, marokkansk og pakistansk bakgrunn som potensielle opptøymakere. Dermed skulle disse ungdomsgrupper kontrolleres og følges nøye av politiet. Nå utpeker Venstrepolitikeren og PST-sjefen Jørn Holme unge muslimer som potensielle fare for rikets sikkerhet. Holme advarer nå mot det han mener er potensielle terrorister, og hindre at ungdom med muslimsk bakgrunn havner i ekstremistiske og islamistiske miljøer. Ungdommene og troen deres på nytt er i søkelys, og denne gangen som et sikkerhetsproblem som må tydeligvis håndteres av overvåkningsmyndighetene.
Argumentene i offentlig debatten avslører ofte massive fordommer og skjuler subtilt og sofistikert form for rasisme; Ikke hudfarge, størrelse på hode eller form på nesen og lepper, men kultur og tro. Disse kobles så til noe skumlet som ungdomsgjenger eller noe nasjonalt viktig slik som såkalt norske verdier eller riketessikkerhet. Her ligger det stor mistenksomhet og snever forståelse av nasjonal identitet; “Uansett har mennesker med bestemt utseende og tro ikke sin lojalitet til nasjonalstaten, men representerer en trussel mot rikets sikkerhet og fortjener egentlig å bli overvåket”. Karikatursaken og påfølgende profetsjokket rammer ungdommene nok en gang på grunn av utseende og tro.
Ungdom med bestemt etnisk minoritetsbakgrunn gjøres årsaken til politisk og sikkerhetsmessig problem i Europa. Deres handlinger og problemer patalogiseres. Løsningen er å kvele dem med streng lovgivning, harde krav og integritetsskrenkende praksiser; Overvåkning og vilkårlige ransakinger. Chirac-regjeringen innførte unntakstilstand for å stoppe ungdomsopprør i Paris 2005 og PST-sjefen i Norge vil overvåke og på den måte kontrollere ungdom på grunn av sin etniske bakgrunn. Nå skal kontroll i det offentlige rom gripe inn i privatsfæren og på den måten angripe deres helt alminnelige og for andre selvsagte borgerrettighetene. Dette skal Holme sørge for overfor mennesker på grunn sin utseende, tro, navn og familietilhørighet. Særlig etter september 2001 har kampen mot såkalt terrorisme vært i høysete og inngår bare i konstruksjon av fiendebilde; muslimer. Det er politisk svært betenkelig da befolkningen i Norge skal nå overvåkes ut fra sin tro og utseende. Etnisk tilhørighet og kjennetegn i motsetning til tidligere hvor den røde fare – kommunistfobi – var for myndigheter populært å overvåke skal den grønne fare – islamofobi – tjene samme formål fordi de angivelig representer fare for riketssikkerhet.
Utpeking av unge tilhørende etnisk minoritetsbakgrunn og særlig muslimer som angivelig er fare for samfunnet og for riketssikkerhet i løpet av disse 24 årene kan vanskelig forklares med tilfeldigheter. Ser en på hva deler av politikere, forskere og store deler av massemedia konsentrere seg om, er det noe selvoppfyllende profeti over beskrivelser, tolkninger og fremstillinger. Disse bærer preg av overgeneraliseringer og overdrivelser i negative former som i sum fremstår som fordommer, frykt og advarsler.
Hvor lenge forventer samfunn at de unge skal tåle en sirkel av urettferdighet og ekskludering? En maske av diskriminering og rasisme? Sist fikk Frankrike smertelig erfare noen av konsekvensene for langvarig stigmatisering, ekslkludering og negativt forskjellsbehandling i sitt eget land. Opprøret startet i november 2005 etter at tre ungdommer hadde gjemt seg for politiet og to av disse omkom etter å kommet bort i en høyspentledning. Intensiteten i opprør økte proporsjonalt med politiets reaksjon mot og politikernes holdninger om ungdommene. Landets innenriksminister, Nicolas Sarkozy karakteriserte ungdomene som “Pøbel og pakk”. For å få kontroll over ungdomsopprøret i 2005 måtte en anvende en lov fra 1955 som tidligere kun er brukt i Algerie – fransk koloni fram til 1962 – for å hindre kampen mot kolonimakten og arbeidet for frigjøring.
Forholdene som forårsaket opprør i Frankrike lignet svært mye på hendelsene i USA i 1992. Da møtte fire hvite politifolk i retten i Los Angeles, tiltalt for ekstrem voldsbruk i forbindelse med arrestasjon av afroamerikaneren Rodny King. Tross ugjendrivelig bevis på det motsatte ble de fire full frifunnet, og det satte i gang en eksplosjon av raseri. Sentrale bydeler i Los Angeles ble omgjort til krigsområder, og USA opplevde en av sine verste urolighetene. Opprør førte bl.a. til omfattende diskusjon om rasisme, sosial segregering, kulturell diskriminering og økonomisk ekskludering og fattigdom som særlig rammet afroamerikanere og spansktallende.
I etterpåklokskapen ånd sa innenriksministeren, Sarkozy i 2005 i Frankrike noe av det samme; integreringspolitikk er mislykket. Det trengs ny vurdering og debatt og statsminister De Villepin la fram en ungdomsplan i nasjonalforsamlingen. I likhet med ungdommene i Los Angeles ville ungdommene i Frankrike ha slutt på rasisme i storsamfunnet; problemet er ikke integreringen. Det er rasistiske holdninger som aktivt hindrer integreringen. De unge tvinges til å eksistere fullstendig utenfor den offentlige sfære. I realiteten oppdager unge stadig at de regnes ikke som del av alminnelig befolkning. De ser det hele som svart-hvit-problematikk. Ungdom er lei av stadig spesielle tidsavgrenset tiltak som fungerer egentlig for å holde dem ute fra en reell konkurranse med øvrige befolkningen. De er opprørt mot forfordeling på grunn av etnisk tilhørighet; hudfarge og tro. Dermed ligger problemet ikke på sosial integreringsplan, men politisk strukturell nivå og på holdningsplanet hos majorteten om det være seg i USA, Frankrike eller i Norge.
Normalisering framfor formaninger. Det første omfattende dokumentet om ungdommer, med nevnte bakgrunn, som ble laget i Norge var i regi av den norske stortinget: Om unge innvandrere i Norge (NOU 1985: 29). Her ble mange av problemene synliggjort, situasjonen ble betegnet som bekymringsfullt og behovet for enormt innsats lansert for å unngå at situasjonene forverrer seg i fremtiden. Siden har det utarbeidet kilovis av offentlige dokumenter, forskningsrapporter og handlingsplaner, og det er blitt produsert uttallige doktor- og mastergrader. Innvandrerindustrien har sørget for karriere for mange byråkrater, akademikere og politikere samt at denne har bidratt til arbeidsplasser spesielt for mennesker med etnisk norsk bakgrunn.
Heldigvis har situasjonen for aktuelle ungdommene statistisk bedre nå enn i på 80-tallet, flere tar høyere utdanning og er i jobb. Men fortsatt sliter mange med å klare skolen, få lærlingeplasser, sommer jobber eller ordinær arbeid. Selv mennesker med topp utdannelse og gode karakterer sliter for å få jobb tilsvarende sin kompetanse og langt i fra hederlig konkurranse med jevnaldrende hvite ungdommer som de gikk på skole sammen med. I realiteten er de fanget inn i en evighetsdimensjon av innvandrer-nett av håpløshet. Håpet om fremtiden utarter seg som en langsom reise i en uendelig lang mørkelagt tunnel. Disse erfaringene er i sum så like for så mange og ekskluderingen har så ulike ansikter at mange unge etter vert gir opp anstrengelser.
For veldig mange er veien fram til selvrealisering både lang, kronglete og lite oppnåelig. Unge reagerer på å være innestengt i sirkel av ignorering, ekskludering. Når hverdagsrasisme rammer dem i store deler av storsamfunnet gjør det noe med deres selvaktelse og respekt for både sin integritet og tilknytningen til storsamfunnet. Når en møter bare stengte dører og blir nedverdiget i fleste henseende vil de en gang si enda tydeligere; nok er nok – vi finner oss ikke lenger i å bli betraktet som annen rangs borgere.
Moralisme, panikk og formaninger preger fosknings- og politiskelandsskapet; Vi må integrere de i det norske samfunnet for å unngå problemer. Til grunn for dette ligger en eller annen type latent skremsel og redsel som begrunnelse for integreringspolitikk. Sjeldent argumenteres for inkluderingen ut fra at et allmen menneskelige behov og av hensyn til individets menneskever.
Meningsfylt tilværelse for alle mennesker er en verdi i seg selv og selvrealiseringen gir følelsen av inkludering. Det er derfor sløsing med både samfunnets ressurser og individers kompetanse når deler av befolkningen ikke har samme mulighet til å ta arbeid i samsvar med sin kompetanse bare fordi de skiller seg ut fra majoriteten enten på grunn av sin utseende, navn eller tro. Å være utesetengt, ikke i verdsatt eller nytteløs og arbeidsløs har sine konsekvenser for mennesker uansett kjønn, etnisk tilhørighet, sosialbakgrunn, religion, seksuell orientering eller funksjonshemning.
Ønske om å mestre tilværelsen – å være noen – og gjøre karriere innen sin interesse og kompetanse er ikke annerledes for unge med etnisk minoritetsbakgrunn enn øvrig ungdom. Men mangel på positiv anerkjennelse og selvrealiseringsmuligheter er mangelfullt i storsamfunnet. Derfor er det viktig å fylle deres håp for reelle selvrealiseringsmuligheter. De må se og erfare at det nytter med utdanning, de må erfare at deres søsken, venner og omgangskrets får arbeid og det i samsvar med den utdanning og kompetanse de har.
Inkludering forutsetter primært å “normalisere” ungdom og unngå en slags evighets dimensjon over deres “innvandrerstatus”, og redusere stigmatisering og mistenkeliggjøring av individer med bestemte kjennetegn og overdimensjonering av stereotypier om enkelte grupper i samfunnet. Inkluderingspolitikk krever utover gode formaninger og luftige tiltak. Først og fremst kreves det å erkjenne at negativ forskjellsbehandling på grunn av etnisk tilhørighet er et faktum i Norge. Dernest gjøre massivt innsats for å endre diskriminerende praksis – og det kontinuerlig.
