Dramatisering start: Det er sent på kvelden. Lysene er fortsatt på hos Utenriksdepartementet. Jonas Gahr Støre sitter ved sitt bord og jobber, flink som han er. Inn kommer en løpegutt løpende med noen viktige nyheter.
– Pust, pes pust pes. Minister, minister…
– Ja? Hva er det?
– Ha….Ha…Hamas har vunnet valget.
– Hva? Nei, det går ikke an. Krisemøte nå med en gang!
Neste dag er avisen fulle av overskrifter, som vanlig, men denne dagen handler det om valget i Palestina og Hamas sin store valgseier.
Jonas Gahr Støre til pressen: Vi har stoppet alle utbetalinger inntil Hamas skjerper seg og bestemmer seg for å mene det vi mener er riktig å mene.
Erik Solheim til pressen: Nei, nei… vi har ikke stoppet utbetalingene, og regjeringen er enig om hvordan dette skal takles. Takk.
Jens Stoltenberg til pressen: Vi har ikke stoppet utbetalingene, vi bare venter og ser hva USA bestemmer seg for å gjøre, så skal vi gjøre akkurat det samme. Det kalles utenrikspolitikk, hehe….
Etter nyhetene på TV2 lurer Pål T. Jørgensen på om Hamas nå kommer til å ta oss. Gamle damer ringer inn og sier hva de mener.
Dramatisering slutt.
Jeg sitter og tenker for meg selv. Først så ønsker man at det skal være demokrati der, så blir et demokratisk valg gjennomført, men da er man plutselig ikke fornøyd likevel fordi utfallet av valget ble ikke slik man ønsket. Hvor er logikken i det?
Imidlertid fortsetter Israel å bombe “terrormål” i Palestina, men det er nesten alltid noen uskyldige barn, kvinner og menn som dør.
Verdenssamfunnet sitter med pekefingeren og sier: dette er ikke bra, nå må dere slutte. Men det er alt som blir gjort. Jeg kan ikke se at noen gjør noe som helst aktivt.
Jeg spiser ikke appelsiner, får se om det hjelper.
