- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
Vi har avtalt å møte Nasrullah Qureshi ved billettluka på Centralteatret. Noen minutter etter avtalt tid kommer han. Han håndhilser og unnskylder seg i det mobilen ringer, og med ett er han borte. Det er få dager til urpremieren på Fruen fra Det Indiske Hav, og Nasrullah er stressa.
Han har jobba mye i det siste, men ikke mer enn vanlig. Selv om han har hatt permisjon fra jobben i Posten siden desember, er det mye som må gjøres. Ikke bare i forbindelse med jobben som co-produsent for Fruen fra Det Indiske Hav på Centralteatret, men også med hans lidenskap til Bollywood. For Bollywood er virkelig en het lidenskap, og Nasrullah er dens fremste representant i Norge. Det er lett å forstå hvorfor han har fått tilnavnet Mr. Bollywood av dagspressen her i Norge.
Nasrullah bringer nemlig årlig Bollywood til Norge ved å arrangerer Bollywoodfestivalen. Han forteller stolt at det nå er mer enn 60 prosent nordmenn på festivalen, og at det til sommeren er fjerde gang festivalen arrangeres.
– Alle store byer viser Bollywood-filmer, og det blir stadig mer utbredt.
Nasrullah tråler årlig gjennom 800 filmer for å plukke ut 20-30 filmer som egner seg for festivalen og et norsk publikum. Det er ikke rart han har mye å gjøre.
– En vanlig arbeidsdag starter i fem-seks tida om morgenen, og slutter i elleve-tolv tida på kvelden. Etter jobb på Posten, jobber jeg med alt som må arrangeres til festivalen.
Jeg spør han om når han sist hadde fri. Nasrullah smiler og utbryter:
– Fri? Hva er det? Jeg kan ikke engang huske sist jeg hadde fri.
Så hva er det som er så fantastisk med Bollywood? Nasrullah forklarer ivrig;
– Filmene er en berg- og dalbane fylt av action, følelser og drama. Det er feel-good filmer som gjør at man blir i godt humør. I tillegg er det en fantastisk avkobling i en stressende hverdag.
Nasrullah kjenner alle de store stjernene i Bollywood. Han finner en brosjyre med bilder fra prisutdelingen fra Zee Cine Awards, Bollywoods årlige prestisjetunge pris for TV-bransjen, og peker på skuespillere han kjenner. Det er mange.
– Han kjenner jeg, hun har jeg hilst på…
Egentlig var Nasrullah invitert til utdelingen den 4. mars, men han var da i full gang med forberedelsene til Fruen fra Det Indiske hav. Hvordan klarer han å holde så god kontakt med Bollywood?
– Gjennom lidenskap og vennekrets, svarer Nasrullah beskjedent.
Det hører med til historien at Nasrullah har bodd i Norge i snart 30 år. Han har altså lang geografisk avstand og dyre flybilletter før han er i Bollywood, i tillegg til at han har hele sitt voksne liv i Norge. Jeg tenker med gru på hvordan det hadde gått hvis jeg skulle prøvd å opparbeidet et like godt nettverk med filmbransjen i Hollywood.
Nasrullah er for meg mest kjent som familiefaren som drev restaurant i den norske serien Familiesagaen De Syv Søstre. Foruten dette, har han også spilt pølsebodeier i Elling-filmen Elsk meg i morgen, og rollen som pirat taxisjåfør i Olsenbandens siste stikk. Hva tenker han om å spille så stereotype roller?
– Å spille i Olsenbanden var noe jeg virkelig ville gjøre. Det er en del av Norges kulturhistorie, og noe jeg har fulgt med på helt siden jeg kom hit. For så vidt er det ikke lett å få jobb som skuespiller i Norge hvis man har en annen hudfarge eller bakgrunn, det er fortsatt en lang vei å gå. Men det er bare snakk om tid før man ikke lenger stiller bakerst i køen fordi man ser annerledes ut. Se bare på USA. Der får sorte skuespillere alle slags roller.
Forholdet til kjendiser er helt forskjellig fra Norge til Bollywood, forteller Nasrullah.
– I India er de som Guder. De får utrolig mye oppmerksomhet, og folk stiller seg opp i milelange køer i håp om å få et glimt av stjernene. Her reagerer nesten ikke folk.
Nasrullah henviser til da vi traff ham tidligere; Aksel Hennie satt på trappa i et intervju inne på Centralteatret. Det var ikke antydning til horder utenfor, og ingen ting ville avslørt for en som verken leser aviser eller ser TV eller er kjent med Hennies arbeid at her satt en kjendis. Ja, faktisk en som er blitt karakterisert som en av de store. Det ville aldri skjedd i India. Nasrullah forteller om den gangen han hadde celebert besøk av en av de store skuespillerne fra Bollywood. Han var invitert på middag til familien Qureshi, og folk stod oppstilt utenfor hjemmet på Lørenskog i håp om å få hilse på stjernen.
– Folk er fortsatt sure på meg fordi de ikke fikk treffe ham. Og dette er seks år siden!
Nasrullah gjør store øyne. Det er det ikke bare-bare for en Bollywoodstjerne å hilse på fansen når man har en stram timeplan. Nasrullah forteller hvilket apparat som settes i sving i forbindelse med innspillingen av Bollywoodfilmer. Skuespilleren som var på besøk hadde en stab på over 40 personer, 300 kostymer, og to egne kokker.
Nasrullah kom til Norge da han var 14 år. Da flyttet han fra familien i Pakistan og inn til onkelen som var bosatt på Skjetten. Han hadde hørt om Norge da onkelen var på besøk i Pakistan, og visste helt fra han var liten at han ville se verden. Det var et sjokk å komme til Norge. Kultursjokk? Spør fotografen.
– Nei, sier Nasrullah. Jeg fikk et snøsjokk. Jeg kom 11 oktober, og da var alt grønt. Da jeg våknet dagen etter var alt hvitt etter at det hadde snødd hele natta. Jeg syntes det var så merkelig at det skjedde så fort, og så stille, og at jeg ikke merket noen ting. Like merkelig syntes jeg det var at snøen etterhvert også forsvant, og at det atter ble grønt.
Nasrullah er sulten, og spør om kokken har ankommet restauranten. Det har han ikke, så Nasrullah fortsetter å spise oliven og chipset som står på bordet. Han forteller at han i perioder har hatt så mye å gjøre at han ikke rekker å spise. I tillegg prøver han å unngå å spise etter klokka ni.
– Jeg har fått mage, sier Nasrullah og tar seg på magen.
Jeg spør Nasrullah hvor gammel han er.
– Hvorfor spør alltid nordmenn om alder? Jeg tror det er et særnorsk fenomen å være så opptatt av alder, sier Nasrullah.
– Det er ingen andre som er så opptatt av alder som nordmenn. I utenlandske blader oppgir de nesten aldri alder.
Jeg spør om han synes alder er uvesentlig.
– Nei, da. Det er bare så merkelig. I løpet av et intervju spør alltid journalisten om alder.
Noen dager etter intervjuet dumper en mail fra Nasrullah ned i mailboksen min. Han har sendt meg bilder av seg selv og Bollywood-kjendiser han har møtt. Jeg kjenner ikke noe særlig til Bollywood, men jeg skjønner såpass at det ikke er hvem som helst han står ved siden av. Hvis det kan sammenlignes med kjendiser jeg kjenner til; det bor en mann på Lørenskog som kjenner Bollywoods Brad Pitt, George Clooney og Scarlett Johanson. Jeg er imponert.
