– Jeg frykter eksempelet ovenfor er mer regelen enn unntaket, sier psykolog Emine Kale ved Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI).
Hun har nylig utført en spørreundersøkelse om bruk av tolk i helsevesenet i Oslo. Der svarte 82 prosent av de spurte at de ofte eller noen ganger bruker familiemedlemmer eller venner som tolker. I mange tilfeller er det trolig barn som blir brukt som tolker for foreldrene.
– Barna belastes med en oppgave de verken har forutsetning for å klare, eller godt av å utsettes for. En del av eksemplene vi kjenner til minner om overgrep mot barn. Hvilke norske foreldre ville ønske å få sitt dødsbudskap fra legen oversatt av sin egen tenåring? spør Emile Kale, før hun fortsetter:
– Å bruke barn på denne måten er negativt for både små og store, spesielt hvis det skjer ofte i offentlige sammenhenger. Mange foreldre sier dessuten at de ikke kan snakke åpent om problemene sine til helsepersonell, når barna deres tolker for dem.
Mistrivdes som tolk
Daglig leder ved avdeling for migrasjonshelse, Ragnhild Magelssen, har intervjuet en familie der faren brukte sønnen som tolk på sosialkontoret.
Etter hvert ga sosialkontoret faren beskjed om å bestille time, sånn at de kunne bestille tolk. For de ønsket ikke å bruke sønnen som tolk. Da jeg intervjuet sønnen fortalte han at han ikke likte å være tolk, for han skjønte ikke alt som ble sagt, forteller Magelssen.
I 1999 gjennomførte hun en spørreundersøkelse som viste at 25 prosent av legene ofte brukte barn som tolker.
Tolket hele tiden
Eksempelet med den 16 år gamle datteren som ble brukt til å tolke morens dødsdom, stammer fra en oppgave som sykepleier Roqaya Dawood skrev da hun var sykepleierstudent.
– Moren hadde vært syk en stund. Datteren hadde tolket under hele sykdomsforløpet, forteller Roqaya. Hun kommer opprinnelig fra Irak, men har bodd i Norge i 16 år. Roqaya har selv tolket for familiemedlemmer, men ikke i det hun beskriver som belastende tilfeller.
Et annet eksempel hun skrev om i oppgaven er selvopplevd og stammer fra praksisen hun hadde ved en fødeavdeling underveis i utdanningen.
I stedet for å tolke det som ble sagt, ble en 12 år gammel jente stående med store øyne og betrakte morens fødsel, uten å få frem et ord.
– Det var en sjokkartet opplevelse, sier Roqaya Dawood.
Ikke barn
Jordmor på fødeavdelingen ved Ullevål universitetssykehus, Sara Kahsay, sier de ikke vil ha barn under 16 år som tolker på fødestuen.
– I tilfeller der den fødende ikke kan norsk, klarer vi oss med fingerspråk, opplyser hun.
Ved ordinære konsultasjoner blir derimot pårørende brukt mye. Sara Kahsay er bekymret over at mange kvinner reiser hjem fra barselavdelingen uten å ha fått tilstrekkelig informasjon.
– Når en nybakt mor reiser hjem med et barn som har for lav vekt, uten å ha fått en ordentlig tolkesamtale der hun får informasjon om hvordan barnet skal mates, kan det føre til at barnet får gulsott, sier hun.
For å illustrere poenget forteller Kahsay om en mann som døde av leverkreft, uten å vite hva han led av, fordi familiemedlemmer som ville skåne ham ble brukt som tolker.
– At så få leger bruker profesjonelle tolker er en katastrofe for legeetikken, fastslår jordmoren. Hun mener legene må ta seg sammen.
Skrevet bok
– Helsepersonell er lovpålagt å sørge for at de får inn riktig type informasjon fra pasientene. Slektninger er inhabile og vil sile informasjonen. De bør derfor ikke brukes som tolker. Det sier seg dessuten selv at en kvinne som har blitt utsatt for vold av ektemannen ikke vil fortelle om det, når den samme mannen brukes som tolk, sier psykolog Kirsti Jareg.
Hun har i samarbeid med Zarin Pettersen nylig gitt ut boka ”Tolk og tolkebruker – to sider av samme sak”. Ett av kapitlene i boken handler om bruk av barn som tolk.
– Barn oppfyller ingen av minstekravene til en tolk. De har ikke utdannelse, de kjenner ikke tolkereglene, de har ikke taushetsplikt og de er inhabile. Hvis noe rammer foreldrene, vil de selv bli rammet, skriver forfatterne.
De stiller selv spørsmål om hva som er alternativet. Svaret er krisetelefoner.
– Flere steder er det muligheter for å benytte døgnåpne krisetelefoner, enten private eller kommunale. I Oslo finnes det en slik krisetelefon ved den kommunale tolketjenesten, som omfatter frammøtetolking eller telefontolking, men den blir praktisk talt ikke benyttet, heter det i boken.
Lovendring
Emile Kale mener tiden er inne for å diskutere en lovendring, som i klartekst forbyr bruk av barn som tolk i planlagte samtaler ved ulike institusjoner.
– Hva mener du ellers bør gjøres?
– Mange ting. Det må settes av økonomiske midler ved institusjoner som gjør det mulig med økt tolkebruk. Samtidig må innsatsen for å bevisstgjøre ansatte i offentlig og privat sektor, og deres brukere, trappes opp.
UNDERSAK
– Familie kan tolke halsbetennelse
Lege Trygve Kongshavn ved Fjell legesenter i Drammen mener det er greit å bruke familiemedlemmer som tolker i visse tilfeller.
Av Kjetil Hegna
– Det er ikke noe problem å bruke familiemedlemmer eller venner som tolker når det er snakke om halsbetennelse eller ørebetennelse, sier legen.
– Hvordan kan du vite at det i sånne situasjoner ikke kommer frem ting, som det ikke er like greit at nære familiemedlemmer tolker?
– Dersom jeg aner at det er noe mer setter vi opp en ny time med tolk, og så kan tolkebrukeren selv velge om vedkommende vil ha familiemedlemmer til stede eller ikke. Men er det snakk om akutte situasjoner, har vi ikke sjans til å få tak i tolk, svarer Trygve Kongshavn.
Ønsker familiemedlem
Over halvparten av pasientene hans har flerkulturell bakgrunn.
– Min erfaring er at tolkebrukerne gjerne ønsker at tolken skal være et familiemedlem eller en bekjent. Jeg tror det skyldes at de ikke stoler på at en profesjonell tolk overholder taushetsplikten, eller at de ikke har møtt en ordentlig tolk ennå, sier han.
Stor forskjell
Kongshavn opplever at det er stor forskjell på de profesjonelle tolkene. Noen er svært dyktige, mens andre er helt elendige. Følgende historie fra legekontoret er selvopplevd.
– Etter at jeg hadde spurt en pasient om han hadde vondt i magen, reiste vedkommende seg og forklarte veldig mange ting, samtidig som han pekte flere steder på kroppen. Tolken sitter hele tiden helt rolig og nikker. Når pasienten til slutt er ferdig, snur tolken seg til meg og sier: ”Ingenting”.
