I perioden 2003 til 2005 fikk flere kommuner på bakgrunn av skriftlige søknader tildelt prosjektmidler fra Utlendingsdirektortatet (UDI) for å se nærmere på dette. Erfaringene er samlet i notatet “Gode grep i introduksjonsprogram for å gjøre overgangen til ordinært arbeid lettere”.
– De prosjektene jeg har sett på har først og fremst arbeidet med å etablere ulike arbeidsmetoder og samarbeidsrutiner mellom partene i introduksjonsprogrammet for på den måten å styrke deltakernes sannsynlighet for å komme ut i ordinært arbeid etterpå.
Datamaterialet består av 15 innsendte rapporter fra 2003, 34 innsendte søknader og rapporter fra 2004 og 24 innsendte søknader for 2005.
Flere midler til Aetat
Når det gjelder resultater av prosjektinnsatsen har bare et fåtall av deltakerne kommet ut i ordinær jobb. Lund presiserer at dette bare gjelder i disse konkrete prosjektene hun har sett på.
– Kommunene står fremdeles overfor en stor utfordring med å få sluset flere av deltakerne over i relevante jobber etter endt introduksjonsprogram. Forskning har også tidligere antydet hvilke arbeidsmetoder som fungerer godt, og mye kan tyde på at kommunene i større grad bør rette søkelyset på selve overgangen fra program til arbeidsliv.
– Det vil være viktig å utforme kvalifisering som er relevant og ønsket på de arbeidsplassene hvor flyktningene etterhvert skal arbeide. Dette krever tettere kontakt med det lokale næringslivet enn det som har vært vanlig til nå. Dessuten er det viktig at kommunene får et godt samarbeid med Aetat. For at Aetat skal kunne delta på en tilfredsstillende måte, bør de tilføres mer tiltaksmidler.
Assisterende direktør i Integrerings og Mangfolddirektoratet (IMDI), Skjoldvor Fjeldvær, er enig i denne krtikken.
– IMDI er enig i konklusjonen. Et tett samarbeid med Aetat er svært viktig, særlig i sluttfasen av introduksjonsprogrammet, slik at de som ikke kan gå direkte til lønnet arbeid eller ordinære kvalifiseringstilbud blir fanget opp. Da er det selvsagt viktig at Aetat har de midler som er nødvendig for å kunne tilby individuelt tilpassede og relevante tiltak.
– Vi vet fra en nylig foretatt MMI undersøkelse (enda ikke publisert) at det er lite kontakt mellom kommunene og lokalt næringsliv. Her ligger det derfor postensialer i en tettere kontakt, og kanskje mer pågåenhet fra kommunenes side for å skaffe praksisplasser og bidra til økt sysselsetting generelt.
Tre kategorier
– Hvilke typer prosjekter er det snakk om?
– Det er tre typer prosjekter: Prosjekter som har hatt entreprenørskap som hovedmål, prosjekter som har jobbet med å finne flere og mer relevante praksisplasser og prosjekter som har iverksatt bransjespesifikke opplæringstiltak.
– Kan du fortelle litt mer om entreprenørskap-prosjektene?
– 14 av prosjektene fra 2004 dreide seg på en eller annen måte om entreprenørskap og det å drive en bedrift. Dette konseptet har enkelte steder vokst fram som resultat av et snevert arbeidsmarked i kommunen preget av svært få industriarbeidsplasser. Andre steder har denne modellen blitt iverksatt for å gi deltakerne konkret innsikt i norsk arbeidsliv gjennom å delta i alle faser av en virksomhetsetablering, fra planleggingsstadiet til avvikling.
– Målsettingene har vært noe forskjellige. Noen har hatt som mål at deltakerne skal etablere en resultatorientert bedrift i introduksjonsprogrammet, mens andre har konsentrert seg om å etablere en elevbedrift som base for å lære mer om norsk arbeidsliv.
Lund forteller at en rekke ulike typer bedrifter har blitt etablert, og trekker blant annet fram prosjektet “Raadhuscafeen” i Røyken kommunes rådhus som et vellykket eksempel. Dette ble iverksatt i 2005 og er et prøveprosjekt som skal vare til 1. mars 2007.
Praksisplass-prosjekt
– Kan du kort fortelle om et praksisplass-prosjekt?
– De prosjektene som inngår her, begrunner søknadene sine med at det til nå har vært vanskelig å tilby nok praksisplasser, både språkpraksis og annen praksis i kommunen. Noen steder har problemet vært mangel på rutiner internt i kommunene, uklar rollefordeling mellom ulike etater/kontorer, mangelfullt samarbeid med Aetat eller manglende kontakt med og oversikt over lokalt næringsliv.
“Intro 2004 i Farsund kommune” er et eksempel på et prosjekt som har konsentrert seg om å finne mange, gode og stabile praksisplasser. Her har det vært samarbeid mellom flyktningtjenesten, voksenopplæringen og næringslivet i Farsund, opplyser Lund. Flyktningtjenesten har her benyttet seg av kombinert telefonkontakt, personlig oppmøte og skriftlig informasjon for å skaffe praksisplasser.
Først har man tatt telefonisk kontakt med hver enkelt bedrift og avtalt besøk. Så har den aktuelle bedriften fått besøk og fått muntlig informasjon om hva det innebærer å tilby en praksisplass. Så har bedriften blitt bedt om å fylle ut et registreringsskjema med informasjon om hva den kan tilby og om de eventuelt ville være interessert i å ta imot en praksisplasskandidat.
– Det rapporteres at lokale bedrifter har gitt veldig god respons på disse hendvendelsene, sier Lund.
Når det gjelder måter å jobbe på i selve praksisplassforholdet, peker Lund blant annet på bruk av ambulerende lærer som gjør at selve læringen blir mer effektiv enn når man lager et skille mellom skolebenk og praksisplass. Dette gjøres på et prosjekt i Kristiansand.
– Hvordan stiller arbeidsgivere seg til å tilby praksisplass til flyktninger?
– Det er selvsagt forskjellig, noen er nok usikre på hva det innebærer. En bedriftsundersøkelse gjennomført av Vox (Vox-barometeret er en halvårig undersøkelse som ser på læring i arbeidslivet, sett fra et arbeidstaker- og arbeidsgiverperspektiv) i 2005 viste for eksempel at norske virksomhetsledere har lite kunnskap om introduksjonsloven, og en stor andel er usikre på om ordningen er noe for dem. Hele 52 prosent av virksomhetslederne oppgir at deres virksomhet ville stille seg positiv til å ta imot en deltaker fra introduksjonsprogrammet.
Ressursknapphet
Selv om utfordringene ved de ulike prosjektene naturlig nok har vært noe forskjellige, er det likevel noen fellestrekk. Lund viser til at enkelte av de intervjuede prosjektansvarlige poengerte sterkt at prosjektmidlene fra UDI var avgjørende for å kunne sette i gang i utgangspunktet.
Ressursknapphet er et utbredt fenomen i mange kommuner, både når det gjelder penger og personale. Økonomi/finansiering og opplæringsmateriell var for eksempel store utfordinger i de prosjektene der man jobbet etter entreprenørskapsmodellen.
– Det har også vært en utfordring å få deltakerne til å ta ansvar for sin egen kvalifisering. Men her har flere prosjektansvarlige observert en holdningsendring blant deltakerne underveis i prosjektperioden etterhvert som de har fått økt mestringsfølelse og kanskje mer selvtillit.
Lund har også samlet noen generelle suksesskriterier i notatet, og et av dem er naturlig nok motiverte deltakere. Dette forutsetter at deltakerne får realistisk og forståelig informasjon om hva de skal delta på, og at de er inneforstått med opplegget allerede ved oppstart.
– Hyppig og tett oppfølging av deltakerne er også svært viktig. Det gjelder både underveis i prosjektet, såvel som etter gjennomføring. Tett oppfølging av den enkelte deltaker, innebærer også individuell tilpasning av kvalifiseringsopplegget. Dette henger nøye sammen med at hjelpeapparatet må gjøre en grundig kartlegging av kompetanse, språknivå og hans ønsker med hensyn til framtidig arbeid, avslutter Monica Lund.
