- Hva er Third Culture Kids? - 02.11.2006
- Der religionen skiller bygda - 19.10.2006
- Urbane samer i indiske sarier - 21.09.2006
Hvem truer samfunnet vårt mest: Nynazister eller lærere som nekter å anerkjenne barn av innvandrere som er født i Norge som nordmenn? Hvem er farligst: Rasister eller regjeringsutnevnte utredere som påstår at Norge er en pådriver for likeverd og demokrati?
Nynazister og rasister pleier å få mye oppmerksomhet. I den nye boka “Plausible Prejudice” krever antropolog Marianne Gullestad at vi fokuserer mer på den usynlige rasismen – på diskrimineringen som vi ikke legger merke til fordi den baserer seg på oppfatninger som mange synes er helt normale. Naturlig er for mange inndelingen av verden i nasjoner og kulturer. Grensene anses som naturlige. Mange synes at identitet er noe som har med avstamning å gjøre. Ta dette (bearbeidede) eksempelet som antropologen har hentet fra boka “Den sure virkeligheten”, skrevet av den gang 15-årige jenta Mah-Rukh Ali:
Lærer: Hvor er du fra?
Jente: Jeg er norsk, men foreldrene mine er fra Pakistan.
Lærer: Altså er du fra Pakistan
Jente: Nei. Jeg er norsk. Jeg en helt vanlig norsk jente.
Rasisme er et stygt ord og vi kan anta at læreren ikke er FrP-velger og at mange nordmenn (eller tyskere, dansker etc.) ville vel sagt det samme. Men ligger ikke forestillinger om biologi og rase til grunn når læreren nekter å anerkjenne jentas identitet? Hvorfor ellers ser læreren kategoriene “norsk” og “pakistansk” som gjensidig utelukkende, som noe fast og uforanderlig? Rasisme, skriver Gullestad, betyr at en ikke blir anerkjent som den personen en er, en blir pådyttet merkelapper. Denne formen for diskriminering blir gjerne trivialisert: Når berørte innvandrere gjøres oppmerksom på den, får de høre at de overdriver, er “for følsomme” og “for opptatte av hudfarge”. Men det er jo nettopp slike oppfatninger om avstamning og identitet som er grunnen til at mange innvandrere har dårligere muligheter i livet (arbeids-, boligmarkedet etc.).
Ikke nok med det. Menneskene tillegges stereotype egenskaper “fordi de er fra Pakistan”. Mange ser kultur som noe som følger med ens nasjonalitet som pakke (“Det er på grunn av deres kultur at de slår konene sine”). Mange forskere har pekt på at kultur brukes på lignende måte som rase i gamle dager. Selv om mange forskjeller, for eksempel i skoleprestasjoner, skyldes ulik sosial bakgrunn, dreier innvandringsdebatten seg mye om kultur og slike (ubevisst rasistiske?) kulturelle forklaringer. Her kan vi skyte inn observasjoner under en nylig debatt om integrering: De norske deltakerne snakket om Norge som et flerkulturelt samfunn, mens lederen av Pakistansk Studentforening Mohammad Osman Rana la vekt på Norge som et demokratisk samfunn – for det er jo det integrering dreier seg om: om like retter og plikter for oss alle uavhengig av hvor vi kommer fra.
En stor del av problemene mellom majoritet og minoritet skyldes majoritetens (idealiserte) bilde av seg selv og dens stereotype bilde av innvandrere. Derfor mener flere og flere forskere at innvandringsdebatten like mye må handle om majoriteten som om minoriteten. Men Marianne Gullestad som i 30 år har studert dagliglivet og moralske konsepter til menn, kvinner og barn i Norge, har ikke alltid møtt velvilje når hun presenterte forskningsresultatene sine. Nordmenn liker ikke å bli kritisert (men det er enda verre for innvandrere å kritisere nordmenn!).
Hun setter spørsmålstegn ved flere andre “tattforgittheter”, blant annet den utbredte oppfatningen om at Norge var et homogent land før innvandrerne kom. Norge har i over tusen år vært et innvandringsland og det har alltid vært store regionale forskjeller. Fokuset på likhet, mener hun, gjør at forskjellighet og mangfold blir et problem.
Nordmenn snakker gjerne om norske verdier, som pådriver for likestilling og demokrati (sist også i det regjeringsoppnevnte Omdømmeutvalget som skulle utvikle konsepter for å markedsføre Norge i utlandet). Men det er et stort gap mellom idealer og praksis. Dette påpekte også religionsviter, Berit Thorbjørnsrud, ved lanseringen av Gullestads bok: På den ene siden er nordmenn flest for religionsfrihet, men likevel er det mer enn 40 % som er mot opprettelsen av muslimske trossamfunn i Norge. Er ikke dette et uttrykk for anti-demokratiske holdninger?
Norge markedsfører seg dessuten gjerne som en humanitær stormakt. Etter hvert har Norge klart å opparbeide sin mørke forhistorie når det gjelder behandlingen av samer og kvener. Men hva med kolonitida? Slavehandelen? Norge, skriver Gullestad, definerer seg fortsatt som land uten kolonialhistorie selv om ikke få nordmenn har deltatt i slavehandelen og andre koloniale virksomheter som sjømenn og misjonærer. (Jeg kan legge til at det er bare å ta en tur til den gamle slavebyen Liverpool. I bymuseets utstilling om slavehandelen blir Danmark-Norge og Sverige trukket fram som sentrale aktører innen slavehandelen.)
Mange forestillinger som vi i dag tar for gitt er et produkt av kolonitida. Europa brukte – som særlig Edward Said viste i klassikeren “Orientalism” – koloniene som speilbilde (Europa = høyt utviklet, sivilisert, rasjonelt og koloniene = underutviklet og irrasjonelle, må derfor koloniseres og “siviliseres” av “vesten”). Slike ideer om vestlig overlegenhet danner grunnlaget for dagens nedlatende holdninger overfor folk fra andre land. Det er bare å pirke litt og så faller hele konstruksjonen sammen. For eksempel har Amartya Sen og David Graeber plukket fra hverandre forestillingen om demokrati som en typisk vestlig verdi. Ute på landsbygda i Afrika og Asia hersket det langt mer avanserte former for demokrati før ordet demokrati ble funnet opp i Antikkens Hellas.
Men hverdagsrasismen bunner ikke bare i hendelser fra fortida. Hverdagsrasismen vokser i disse neoliberale tider med økende økonomiske ulikheter og fokus på konkurranse istedenfor solidaritet, skriver Marianne Gullestad. Fremskrittspartiets tankegods har spredt seg til alle partier. Folk som prøver å forbedre livssituasjonen sin ved å søke arbeid i rikere land blir plutselig kalt for “ulovlige innvandrere”. Mens Apartheid ble avskaffet i Sør-Afrika har det internasjonale samfunnet funnet det opp igjen på en ny måte, påpekte nylig antropolog Owen B. Sichone – et globalt apartheid, bestående av et regime med tettere grenser, visum og passkontroll som på samme måte skiller de rike fra de fattige som apartheid gjorde tidligere.
Vi kan konkludere: Det er en tendens til å se rasisme som et individuelt fenomen, mens rasismen i virkeligheten er del av de grunnleggende strukturene i storsamfunnet vårt.
