En av den hvite verdens verste forbrytelser er den atlantiske slavehandelen. Men der råskap herjer, kan det vokse tilsvarende edelmot. Disse ytterpunktene preger Hochschilds framstilling av historien.
Den 22. mai 1787 stiftet tolv mannlige slavemotstandere, ni kvekere og tre angelikanere, en handlekraftig komité i England. Men det fantes også andre viktige aktører, ikke minst blant kvinneforeninger og slavene selv.
Den kommende grasrotbevegelsen til de tolv gjorde England til slavemotstandens vugge og inspirerte meningsfeller i andre land. Det var også historisk nytt at en stor gruppe organiserte seg og kjempet på vegne av andres krenkede rettigheter. Etter flere bølgedaler ble kampen kronet med endelig seier da England i 1838 avskaffet det 276 år gamle slaveriet i sine vestindiske kolonier. Brasil var siste amerikanske stat til å oppheve slaveriet i 1888.
Trekanthandelen
Under den drøyt 300 år lange atlantiske slavehandelen førte europeerne krimskrams, våpen og alkohol fra Europa til Afrika. Dette byttet de mot mennesker. Menneskene ble lenket, stuet som skjeer i en skuff på nakne skipsgulv og ført til trelldom på Amerikas og Karibias plantasjer. Derfra kunne de hvite frakte dyrbart sukker, bomull og kaffe tilbake til Europa, før de igjen dro til Afrika med nye handelsvarer. Dette var trekanthandelen.
I siste halvdel av 1700-tallet valgte en hver brite som ville slå seg opp, å investere i denne handelen. Britene hadde like mange slaveskip som sine europeiske kolleger til sammen, og forsynte de umettelige franske, spanske, nederlandske og portugisiske koloniene med slaver. Som en britisk handelsmann uttrykte det: ”Slavetransporten er fundamentet i vår handelsvirksomhet, bærebjelken til våre kolonier, den store muligheten for vår skipsfart, og den fremste årsak til vår nasjonale industri og rikdom.”
Gryende motstand
Sukker var den gang like etterspurt som våre dagers olje. Som Vestens makthavere og mange av deres undersåtter i dag lever med overgrep for Midtøstens olje, tolererte datidens allmennhet slavehandelen som besørget sukkerrikdommene. De tolv ildsjelene hadde dårlige odds, og det skortet ikke på morderisk motstand.
Hochschild tegner spennende portretter og livsløp. Det viktigste er kanskje bevegelsens største motor og organisator, teologen Thomas Clarkson, som leseren får møte som ung student og følge til støvets år. Med rasende energi og systematikk undersøkte, agiterte og mobiliserte Clarkson for å få parlamentet til å endre lovverket. Og det lyktes å vekke allmennhetens uvilje mot slaveriet, men den gang hadde ingen kvinner og bare fem prosent av mennene stemmerett.
Den amerikanske og franske revolusjonens ideer bidro også selv om opplysningsfilosofen Voltaire lot et slaveskip oppkalles etter seg, og enkelte franske redere døpte slaveskipene sine ”Liberté” (frihet), ”Egalité” (likhet) og ”Fraternité”(brorskap), slagordene fra den franske revolusjonen. Men et omfattende slaveopprør på det den franske koloniøya St. Domingue (nå Haiti) og den sydende franske revolusjonen skapte et virvar av fraksjoner og allianser som i 1794 tvang den revolusjonære franske regjeringen til å oppheve slaveriet. Siden ble det gjeninnført.
De britiske pionerene var også barn av sin tid og inkluderte ikke én svart stemme i sine vitnekampanjer om skipenes og plantasjenes redlser, selv om det i England fantes tidligere slaver som deltok i den offentlige debatt. Men så var komiteens adresse parlamentet, hvor bare overklassens menn hadde sete.
Vitaminpille
Her til lands er Adam Hochschild mest kjent for boksuksessen ”Kong Leopolds arv”, om grusomhetene i belgisk Kongo under kong Leopolds skrekkregime.
Selv om ”Begrav lenkene” iblant blir svært detaljrik, svikter ikke Hochschilds dyktige fortellerevne og språklige friskhet. Boka bør også være en vitaminpille for alle frustrerte grasrotaktivister. Som den amerikanske antropologen Margaret Mead (1901-1978) sier: ”Man skal aldri tvile på at en liten gruppe omtenksomme og engasjerte borgere kan endre verden. Faktisk er dette det eneste som noensinne har kunnet endre den.”
Adam Hochschild
”Begrav lenkene. Kampen mot slaveriet”
Oversatt av Erik Ringen
Pax Forlag 2006
