- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Å få innpass i arbeidslivet er viktig for å komme med i det norske samfunn. Dette gjelder for innvandrere, dette gjelder for alle. Aetats oppgave er å finne jobb til mennesker og mennesker til jobbene. Arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn utgjør en stor andel av Aetats brukere. I Oslo har drøyt 30 % av alle arbeidssøkere minoritetsspråklig bakgrunn. I løpet av 2005 gikk omtrent 65 % av alle arbeidssøkerne med minoritetsbakgrunn som registrerte seg som helt ledige ved Aetat i Oslo, ut i en jobb. Arbeidsmarkedet er blitt bedre, samtidig som minoritetsspråklige blir prioritert av Aetat ved målrettet og tilpasset bruk av arbeidsmarkedsopplæring og andre tiltak.
100 millioner. I Oslo brukte Aetat om lag 100 millioner i løpet av 2005 på arbeidsmarkedstiltak for arbeidssøkere med minoritetsbakgrunn. Det er minoritetsspråklige deltakere på absolutt alle ordinære AMO-kurs og på alle jobbklubbene til Aetat. Og Aetat har en rekke særtiltak for denne gruppen. I Oslo og i andre større byer er særtiltakene organisert i et eget spesialkontor med navnet Aetat intro – introduksjonsprogram for arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn. Her drives det jobbsøkerkurs med påfølgende arbeidspraksis, her tilbys varianter av forberedende arbeidsmarkedsopplæring med innlagt arbeidsnorsk, her finnes kombiprogrammer der Aetat intro samarbeider med den kommunale grunnopplæringen i norsk. I løpet av 2006 vil ca 800 personer delta på Aetat intros kurs i Oslo, og ytterligere et par hundre blir særskilt fulgt opp av Aetat intro på arbeidspraksis eller lønnstilskuddsavtale med arbeidsgivere. Dette særtilbudet ved Aetat intro kommer som nevnt i tillegg til Aetats ordinære tiltak. I tillegg til alt dette kommer Aetats samarbeid med bydelene i Oslo om den nye introduksjonsordningen. I tillegg kommer Aetats samarbeid med bydelene i Oslo om den såkalte fattigdomsatsingen, der mange innvandrere faller inn under målgruppen. Og i tillegg kommer bydelenes egne sysselsettingsprosjekter, for eksempel i Sagene bydel, som nyttige supplementer til Aetats arbeid med å få minoritetsspråklige i jobb.
Et flertall i jobb. Det er ikke uten videre treffende å hevde at det går så dårlig med integreringen her i Norge. Aldri har så mange innvandrere vært i jobb som nå, og aldri har så mange innvandrere vært i så mange typer jobber på ulike nivåer som nå. Og som nevnt ovenfor: Et stort flertall av alle som henvender seg til Aetat, kommer i jobb, – som regel ved hjelp av arbeidsmarkedstiltak.
Utfordringer. Men når dette er sagt, finnes det selvfølgelig utfordringer for å bedre situasjonen ytterligere. Det er jo slik at selv om arbeidsledighetsstatistikken nå peker nedover for innvandrergruppen, går den enda raskere nedover for befolkningen totalt. Og ledigheten er nærmere tre ganger så høy for innvandrergruppen som for alle ledigregistrerte. For enkelte innvandrergrupper er ledigheten fire ganger så høy som gjennomsnittsledigheten.
Mer av det gode! Hva må til for at enda flere arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn kommer inn i et godt og varig forhold til arbeidslivet? For det første: Mer av det som gir resultater! Det er ikke bra hvis Aetats tiltaksmidler for denne målgruppen reduseres idet arbeidsmarkedet blir bedre, slik tilfelle er i første halvår av 2006. Tilsynelatende er det logisk at nivået på arbeidsmarkedstiltak godt kan trekkes ned idet etterspørselen etter arbeidskraft øker. Men dette slår negativt ut for mange minoritetsspråklige arbeidssøkere. Det er jo nå, idet mulighetene på arbeidsmarkedet åpner seg, at en virkelig kunne få gode resultater ut av arbeidsmarkedsopplæringen for denne gruppen arbeidssøkere.
Behov for kvalifisering. Dermed er vi over på den andre og viktigste hovedgrunnen til at ikke enda flere med innvandrerbakgrunn har jobb, nemlig mangelen på grunnleggende og/eller markeds-tilpasset kompetanse, altså behov for kvalifisering. Behovet for kvalifisering er der nær sagt uansett hvordan arbeidsmarkedet fluktuerer.
Dårlig norsk. Altfor mange minoritetsspråklige arbeidssøkere har mangelfulle norskferdigheter og mangelfull forståelse av det norske samfunnet, inkludert forståelse for arbeidslivets muligheter og krav. Altfor få fullfører den kommunale norskopplæringen. Altfor mange registrerer seg hos Aetat uten å ha norskferdigheter som er på nivå med hva som forventes i dagens arbeidsliv. Norskopplæringens kvalitet skal ikke diskuteres her. Den nye lærerplanen for grunnopplæringen i norsk og samfunnsfag ser imidlertid mye bedre ut enn den forrige. Hovedproblemet ligger nå heller i begrensningene for hvem som har rett til denne grunnopplæringen. Med de nye bestemmelsene om rett og plikt til norskopplæring, der kun de få plikt-timene blir gratistilbud for alle, frykter Aetat at enda færre enn i dag tar mange nok timer til at de kommer opp på et ferdighetsnivå slik at de fremstår som klare for det moderne og kommunikasjonsbaserte norske arbeidslivet.
Uten rett til norskopplæring. Dermed kommer mange relativt nyankomne innvandrere til å blande seg med en stor og økende gruppe arbeidssøkere som allerede står i kø hos Aetat, nemlig innvandrere uten rett til kommunal norskopplæring fordi de har bodd lenge i Norge. De har lang botid, lang yrkeskarriere, men har dårlige norskferdigheter, fordi de fra første dag av gikk inn i en enkel produksjonsjobb som ikke krevde så mye språk, bare arbeidslyst, en jobb som ikke lenger finnes.
Ikke nok med norskkurs. Hadde det bare vært norskopplæring det sto på, kunne vel saktens Aetat så å si kjøpt seg ut av det, selv om det er mer enn underlig at vi har stelt oss slik her i landet at voksne med behov for norskopplæring ikke får adgang til offentlig norskopplæring fordi retten til opplæringen ikke bestemmes av opplæringsbehov, men av botid og oppholdsstatus.
Men det er ikke utelukkende norskkurs det dreier seg om. Det moderne arbeidslivet krever mer kompetanse enn å kunne snakke litt og lese litt og skrive litt. Det moderne arbeidslivet krever faglig kompetanse, fullført fagopplæring er i ferd med å bli et minimumskrav. For de nyankomne, de unge og motiverte som er fulle av driv, vil introduksjonsordningen og ordinære arbeidsmarkedstiltak eller kombinasjonsløsninger mellom AMO, norskopplæring og praksisplass være gode nok tilbud til å komme i gang relativt raskt, slik som beskrevet innledningsvis. Men de vellykkede formidlingstallene skjuler en tyngre problemstilling: Behovet for fagopplæring og annen kompetanseheving.
Svingdør. Mangelen på fagopplæring og mangelen på annen formalkompetanse skaper svingdørsituasjonen: Nyankomne arbeidssøkere ønsker å komme seg raskt i jobb, og Aetat formidler. Men slike jobber er ofte de enkle, midlertidige ekstrajobbene og vikaroppdragene som hjelpearbeider eller assistent. Man får slike jobber, og man mister slike jobber. Etter en periode med inn og ut av arbeidslivet, har man fått nok av slike jobber. Men man kommer ikke videre og inn i noe fastere uten fagopplæring.
Ingen voksenopplæring. Med unntak av den kommunale grunnopplæringen i norsk for nyankomne, synes det som om voksenopplæringen i Norge ikke anser minoritetsspråklige som noen målgruppe. Et reelt tilrettelagt tilbud for fagopplæring – og ikke bare en formell rett – finnes egentlig ikke. Med reell tilrettelegging menes for det første en pedagogikk som er tilpasset voksne, for det andre en gjennomføringsperiode som er tilpasset voksne, for det tredje et opplegg som er tilpasset folk som ofte ikke har erfaring fra skolepultlæring, for det fjerde et inntektssikringssystem for deltakerne som tar på alvor at elevene er midt i livet, har familie, har forsørgerbyrde og det vanlige boliglånet, og for det femte må tilretteleggingen gå ut på å integrere fagopplæring med norskopplæring.
Aetats eksempler. Det finnes eksempler på at en slik integrert pakke er mulig å rigge opp. Aetat intro i Oslo hadde for et par år siden et opplæringsprogram sammen med Oslo kommune som utdannet omsorgsarbeidere gjennom en kombinasjon av lønnet arbeid, faglig oppfølging på arbeidsplassen, brevkurs og klasseromsundervisning. Et annet eksempel er Skole på byggeplass, der Aetat samarbeider med et større byggentreprenørfirma (Hotell Opera i Bjørvika ble bygget av disse elevene!) Og Aetat intro i Bergen, Trondheim og Kristiansand har gjennomført flere opplegg i samarbeid med norskopplæringen og det lokale næringslivet. Men dette er enkelteksempler. De er hver for seg så dyre at de ikke naturlig hører inn under det man tradisjonelt kaller arbeidsmarkedsopplæring, og bevilgningene til Aetat er følgelig heller ikke dimensjonert for å gå i gang med slike opplegg i stor skala. Men det er det vi snakker om, stor skala! Vi snakker om å ruste opp og tilpasse voksenopplæringen for å imøtekomme behovet for å kvalifisere opp en betydelig andel av arbeidsstokken i Norge.
Kunnskapsløftet. Hva med å se det slik: Etter krigen ble Norge gjenreist ikke bare ved industrioppbygging, men også gjennom et kunnskapsløft der elever fra alle samfunnsklasser for første gang i historien fikk adgang til videregående opplæring. Dette kunnskapsløftet fra 50-tallet bar landet inn i moderniseringsprosessene på 60- og 70-tallet. Nå kan det være tid for et nytt kunnskapsløft. Voksenopplæringen må designes for å imøtekomme kompetansebehovet for voksne innvandrere. Alternativet som politikerne ser for seg synes å være enten å opprette tilrettelagte jobber i ordinære bedrifter for innvandrere, som et slags subsidiert B-lag, eller at arbeidsmarkedsbedrifter fylles opp av minoritetsspråklige som egentlig ikke har noe der å gjøre. Hvorfor ikke heller satse på å gjøre arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn konkurransedyktige på kompetanse? Arbeidsministeren og kunnskapsministeren må snakke sammen!
