- På bortebane - 02.11.2006
- Afghanere i Norge - 02.11.2006
- Redsel blant afghanerne må ta slutt - 19.10.2006
Det pågår nå en prosess i Norge som vil resultere i at det om to år vil komme en utlendingslov. I den offentlige utredningen (NOUen), som danner grunnlag for lovteksten, tar lovutvalget til ordet for at den nye utlendingsloven skal brukes for å bekjempe tvangsekteskap i Norge. Tvangsekteskap er ulovlig og må møtes med et sett av flere virkemidler. Men det er problematisk at i rettsstaten Norge kan en tenke seg å bruke en lov som i utgangspunktet skal regulere innvandring, til å bekjempe et sosialt problem, nemlig tvangsekteskap.
Det er blant annet tatt til orde for at dersom en av partene er bosatt i Norge, og minst en av partene er under 21 år, kan ikke ekteparet få tillatelse til å bo sammen i Norge. Det ligger mange paradokser og dilemmaer i denne prinsipptekningen.
I artikkel 19 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene slås det fast at: “Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion”. Norge har sluttet seg til erklæringen. I Norge kan menn og kvinner gifte seg når de er 18 år. Det interessante spørsmålet vil derfor være: Vil denne begrensingen være et brudd på erklæringen? Danmark, som har innført en lignende lov, er under sterkt press på dette punktet. FN og EU har kritisert Danmark for sin meget strenge og tvilsomme utlendingslov. Menneskerettighetsorganisasjoner er ikke nådige i sin kritikk.
En slik begrensing vil kun gjelde tredjelandsstatsborgere dvs. folk fra land utenfor EØS-området. Dette vil være et klart skille mellom europeiske og ikke-europeiske borgere. Men om en mener at mennesker skal ha samme rettigheter, er ikke dette en klar diskriminering?
Videre: Vil dette bety at man kategorisk fastslår at det er kun i tilfeller en gifter seg utenfor EØS-området at tvang kan forekomme? For en innføring av aldersgrense kun utenfor EØS-området må bety at det ikke er grunn til å frykte tvang når mennesker gifter seg innefor EØS-området. Men finnes det grunnlag for å fastslå at tvang ikke forekommer når en gifter seg innenfor EØS-området?
Dessverre er det grunner til å tro at tvang kan forekomme innenfor EØS-området og ikke innenfor riket. Hvordan har vi tenkt å takle det? Jo, sier en: Det finnes mange andre tiltak rettet mot problemet. Og det er riktig. Men hvorfor anses ikke disse som tilstrekkelige for å bekjempe tvangsekteskap? Hvorfor må det innføres en ny lov som vil være i konflikt med grunnleggende menneskerettigheter?
En slik lov vil videre utsette mange unge mennesker for at de blir plassert i utlandet i kortere eller lengre periode. Når tvang først er en del av bildet, vil det ikke være utenkelig at den unge parten fra Norge blir plassert i utlandet inntil han/hun er 21 år. En ung jente født og oppvokt på Fjell i Drammen blir plassert i en fjern bygd i Marokko. Hun mangler språk, nettverk og kontakt med hjelpeapparatet hjemmet i Norge. Høres dette forlokkende ut?
Hvor er balansepunktet mellom de interessene denne loven er ment å ivareta og de ulempene den vil medføre? Er det forsvarlig å innføre en generell lov for å ivareta et fåtall menneskers interesser – som i tillegg kan og bør ivaretas gjennom andre tiltak?
Det er ingen tvil om at denne loven først og fremst vil berøre minoritetene. Hvilke følelser og assosiasjoner vil loven vekke blant norske minoriteter? Hvordan vil de påvirke samarbeidsklimaet mellom majoriteten og minoritetene i landet? Karikaturstriden og forskjellen på måten den ble håndtert på i Norge og i Danmark, er ikke tilfeldig. Det svært anstrengte forholdet mellom den danske regjeringen og de danske minoritetene er pekt ut til å være bakgrunn for tonen i debatten i Danmark. Legger man seg på samme linje her hjemme, må man regne med at forholdet mellom minoritetene og majoriteten vil bli forsuret. Dette er høyst unødvendig og på tvers av det tiden krever.
Problemet med tvangsekteskap må møtes med lovgiving, diskusjon, rådgiving og hjelp til dem som blir utsatt for overgrep. Tiltak finnes, virker og kan bygges ut.
Vi trenger ikke utlendingsloven til dette formålet, men en lov som må bygge på universelle rettsprinsipper, ikke på diskriminering.
