- På bortebane - 02.11.2006
- Afghanere i Norge - 02.11.2006
- Redsel blant afghanerne må ta slutt - 19.10.2006
Store deler av det politiske maktapparatet, godt støttet av media, har den siste tiden ledet et korstog mot asylsøkeres rettigheter i Norge.
Erna Solberg og Bjarne Håkon Hanssen har stått i spissen for kampanjen mot Utlendingsdirektoratet (UDI) og tidligere UDI-direktør Trygve Nordby. De har stilt opp på debattprogrammer på TV og snakket om hvor sjokkerte de er over skandalene i UDI, og truet Nordby med rettslig forfølgelse. Men “skandalen” som VG avslørte i mars er ikke noen skandale i det hele tatt, det var bare UDI som gjorde jobben sin.
Etter massivt press fra norske og internasjonale organisasjoner (deriblant FN), og etter oppfordring fra de irakiske myndighetene, ga den sittende regjeringen i januar 2005 endelig etter for kravene om opphold til de såkalte MUF-erne. “MUF”-erne er rundt 2 000 kurdiske flyktninger fra Nord-Irak som i 2000 fikk innvilget “midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening”, et vedtak som i seg selv brøt med prinsipper for individuell og god asylbehandling. Det skulle bli starten på en lang og vanskelig tilværelse.
I forskriften fra Erna Solbergs departement ble det satt krav om at de som fikk bli måtte være i fast arbeid, og være garantert fast arbeid i ett år framover. Å stille slike krav til en gruppe asylsøkere som regjeringen i årevis har nektet adgang til arbeidsmarkedet var kalkulert kynisme. Politikerne visste at mange av MUF-erne mistet jobbene sine nettopp fordi arbeidsgiverne var usikre på om de ville bli kastet ut av landet. At mer enn 500 av MUF-erne faktisk klarte å oppfylle de strenge kravene fra Solberg er en liten sensasjon, og viser hvor hardt disse flyktningene har jobbet for å få opphold i Norge. Det skulle allikevel ikke være nødvendig for å få beskyttelse.
Utlendingslovens § 8, annet ledd, slår nemlig fast at det skal vurderes om det finnes sterke menneskelige hensyn ved behandling av asylsøknader. For en gruppe som hadde bodd i Norge i seks år, og ikke kunne sendes tilbake til Irak på grunn av krigen, var det helt klare menneskelige hensyn som talte for opphold.
UDI gjorde i dette tilfellet jobben sin, og innvilget opphold til også 182 av MUF-erne som ikke hadde fast jobb på den tiden. Både Justisdepartementets lovavdeling og advokatforeningen har støttet UDI i denne avgjørelsen.
“Skandalen” var altså ikke noen skandale. Det nærmeste vi kommer en skandale må være de politiske reaksjonene som har kommet fram i tiden etter at VG omtalte saken for første gang. Skjønt, skandale beskriver ofte noe uventet eller sjokkerende. Det er dessverre lite som overrasker eller sjokkerer når det gjelder umenneskeligheten i norsk asylpolitikk.
Å forholde seg til vedtatte lover og menneskelige hensyn i stedet for en snever forskrift var det eneste rette UDI kunne gjøre. Spesielt når det er snakk om en gruppe som skulle fått opphold i Norge for flere år siden, og som fortsatt ikke kan tvangssendes til Irak. Nordby anmeldes og angripes fra mange kanter, men han nekter å ta kritikk. Han trenger heller neppe å bekymre seg. Noen som virkelig rammes er imidlertid de 182 kurdiske flyktningene, som nok en gang blir kastet ut i den utryggheten de har levd under i seks år.
Noe av det mest skuffende i denne saken er kanskje at nåværende Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen har lagt seg på samme linje som Erna Solberg. Ved å insistere på å støtte kritikken fra Solberg har han og regjeringen stilt seg bak den politikken som SOS Rasisme og andre flyktningorganisasjoner har brukt fire år på å kjempe mot. Det VG og store deler av den politiske eliten nå prøver på er å undergrave retten til asyl, og mistenkeliggjøre store grupper mennesker som søker beskyttelse i Norge. Det er en skitten kampanje som vi neppe har sett slutten av.
Handlingsrommet for å føre en mer human flyktningpolitikk vil i alle fall ikke bli større etter dette, om det noen gang var målet. Soria Moria – erklæringen virker akkurat nå som et fjernt eventyrslott.
