Det siste århundret har verden opplevd klimaendringer, som skyldes at drivhusgasser akkumuleres i jordas atmostfære på grunn av menneskelig aktivitet. Dette fører til global oppvarming og økende vannfordamping fra jord, planter og elver. Vannknappheten forårsaket av økt fordamping har økonomiske, helsemessige og miljømessige konsekvenser.
Pessimistene og optimistene
I litteraturen om vann finnes det to allmenne syn: ressurspessimistene og ressursoptimistene. Pessimistene hevder at ressursknappheter kan forårsake konflikt mellom stater. Pessimister hevder at de fleste kriger har dreid seg om ressurser i en eller annen form, og at vann er en ressurs som mennesker kan være villige til å drepe for. Optimistene derimot mener at til tross for mulighet for konflikter basert på vann er disse ikke uunngåelige. I følge optimistene finnes det overflod av vann i jorda, og der det finnes vannknapphet, kan menneskelig kløkt overvinne vannmangler. Kan krig om vann unngås etter hvert som vann blir mer og mer knapt?
Tyrkia og Syria
Jeg har tidligere forsket på vannets rolle i Tyrkias utenrikspolitikk for å se om vann kan føre til mellomstatlig krig mellom oppstrømsnasjonen Tyrkia og nedstrømsnasjonen Syria. Forholdene mellom statene var preget av konflikt over vann, fordi Tyrkia initierte et ambisiøst utviklingsprosjekt: Sørøst Anatolia prosjektet (GAP står for det tyrkiske akronymet). Målet med prosjektet var å utnytte Eufrat-elvens vann innen irrigasjon og vannkraft gjennom konstruksjonen av enorme dammer. Tyrkia startet prosjektet uten å ta hensyn til Syrias frykt om å ikke få nok vann til sine vannkraft- og irrigasjonsprosjekter. GAP prosjektet har ført til at kvantiteten og kvaliteten på vannet som når Syria har blitt dårligere.
En farlig utvikling
Syria som ønsket å styrke sin forhandlingsevne i en eventuell vannfordelingsavtale, støttet derfor den kurdiske militant bevegelsen “Kurdistan Worker’s Party”, PKK. Denne organisasjonen er en kurdisk seperatist bevegelse i Tyrkia. Lederen Abdullah Öcalan gjorde Damascus til sitt hovedkvarter og utførte angrep på sørøst Tyrkia, der Eufrat elven har sin utspring og GAP prosjektet er basert. Syrias mål var å destabilisere Sørøst Tyrkia og på denne måten sinke eller om mulig hindre fullføringen av GAP prosjektet. På denne måten ble vann, som til å begynne med var en innenrikspolitsk interesse for Tyrkia, overført til den utenrikspolitiske arenaen. Forholdene mellom statene var spente, og Tyrkia og Syria kom nær en krig i 1998 grunnet Syrias økonomiske og politiske støtte av PKK. Det mektige tyrkiske militæret fikk nok i 1998 og hevdet at å støtte PKK var det samme som å utføre en “uerklært krig” mot Tyrkia. Dersom Syria ikke endte støtten av PKK og utviste lederen Abdullah Öcalan, som i mange år hadde bodd i Syria, truet Tyrkia Syria med krig. Krisen endte med at Syria ble nødt til å gi seg og endte støtten til PKK.
En konstruktiv utvikling
Etter 1998 begynte det mellomstatlige forholdet å raskt normaliseres og statene fikk et langt bedre forhold til hverandre. Tyrkia og Syria er i dag nære handelspartnere, der deres økonomiske fellesinteresser er selve drivkraften bak de bedrede relasjonene. Handelen mellom statene har nådd over 821 millioner dollar årlig og i dag finnes det en frihandelsavtale mellom statene. I takt med denne økonomiske samarbeidstrenden har mulighetene for en krig mellom Tyrkia og Syria, der vann var den underliggende årsaken, blitt mindre.
Gjensidig avhengighet
Vann er en gjensidig avhengighetsskapende ressurs og stater som deler et vassdrag er nødt til å samarbeide. Etter hvert som vann blir mer og mer knappt vil det trengs samarbeid i vannforvaltningen for å utnytte vannressursene mest mulig. Vann er en for vital ressurs til å risikeres av krig. I det tyrkisk-syriske forholdet var vann en konfliktskapende faktor, men når konflikten var i ferd med å utvikle seg til krig ble Syria nødt til å gi seg. Statene som i dag ønsker å utvikle forholdet har derfor funnet det mer lønnsomt å samarbeide. Denne samarbeidstrenden har begynt med handel og vil etterhvert overføres til vannarenaen.
Konflikt eller
samarbeid?
Nils Petter Gleditsch har forsket på hvorvidt mangel på vann er konfliktfremmende. Han har sammen med andre forskere funnet ut at sansynligheten for voldelig konflikt øker når stater deler et vassdrag. Men for det meste dreier dette seg om små konflikter. Internasjonale elver kan lokke fram samarbeid eller konflikt. Valget er avhengig av statene. Mange akademikere mener at samarbeid i vannarenaen slå over til samarbeid i andre områder, noe som etter hvert kan føre til økonomisk integrering.
Ny teknologi
– en dynamisk prosess
Til tross for at klimaendringer fører til at ferskvannet kan bli knappere, kan vi gjennom teknologiske framskritt løse problemet med knapphet. En måte er avsalting av havvann, en annen måte er å forbedre irrigasjonsteknologi der vannet brukes på en ødslete måte. Nye sprinklerannlegg utstyrt med dryppingssystem kan øke irrigeringseffektiviteten, dermed spare vann. Bjørn Lomborg, en kjent dansk akademiker, skriver at å håndtere knapphet er et spørsmål om menneskelig oppfinnsomhet, blant annet gjennom teknologiske nyvinninger. Klimaendringer kan påvirke stater over hele verden, derfor må stater lære seg å samarbeide for å minimere de negative effektene av klimaendringer.
