- På bortebane - 02.11.2006
- Afghanere i Norge - 02.11.2006
- Redsel blant afghanerne må ta slutt - 19.10.2006
For to uker siden var jeg på universitetet i Oslo og så på
fotoutstillinger av en journalist som har vært i Øst-Afrika. Denne journalisten fulgte en delegasjon ledet av FNs spesialutsending for humanitære saker i Afrikas Horn Bondevik. Journalisten fortalte om
elendigheten som han også viste frem på en visuell måte, det mest forferdelige bildet var en ung mor som nylig hadde mistet sitt barn på grunn av sultkatastrofen og i bakgrunnen kunne man se stedet hvor
barnet ble gravlagt. Det stedet hvor de fleste bildene som ble vist frem ble tatt var i Nord-Kenya som er den somaliske delen av Kenya. I denne delen av landet er de fleste innbyggerne etnisk somaliere enten
de er innfødte, nomader eller flyktninger som har rømt fra det krigsherjede sør Somalia. Det var engasjerte studenter som var til stede under utstillingen og mange av dem hadde afrikansk opprinnelse, særlig somaliske.
Det ble stilt mange gode spørsmål, blant annet om Bondevik var med helt opp til Nord Kenya for å se på de menneskene som ble rammet av katastrofen. Selvfølgelig var svaret nei, han besøkte et sted som ligger 100 km utenfor hovedstaden Nairobi. Det eneste bildet som han var med på var et bildet der han observerer døde dyr. Når det ble spurt
om hvem som arrangerte den observasjonen var svaret myndighetene. Han la heller ikke skjul på at myndighetene gjerne ville unngå at landet
kunne oppfattes som en elendighets land med tanke på den turismen og safari opplevelsene som det er mest kjent for. Han sa også at somaliere
ikke blir sett på som en del av nasjonen og at de blir sett på som “gale mennesker”.
Som en som har flyktningbakgrunn med somalisk opprinnelse, var utstillingen veldig følsom, jeg ble minnet på det å være flyktningbarn. Spesielt når det ble vist bilder av barn som uheldigvis blir de første som rammes av slike katastrofer. Jeg var i ferd med å gråte når jeg så bilder av barn som fulgte med deres foreldre der
overarmen ble MÅLT for å vurdere om de hadde rett til mat eller ikke.
Når jeg kom tilbake fra universitetet gikk jeg langs Karl Johans gate i Oslo, der er det fortiden mange mennesker som jobber som verver har, mange av dem har afrikansk bakgrunn og den ene(stor sannsynlighet for at han
hadde somalisk opprinnelse) vervet for en organisasjon som jobbet for utrydningstruet dyreart. Derfra fikk jeg en ekstra oppgave som var relatert til det jeg tidligere på dagen opplevde. Jeg tenkte på at
11 millioner mennesker er truet av sultkatastrofen (senest i
dagsavisen fredag 27.april). Jeg tenkte at i og med at de fleste er somaliere og somalierne ikke er så mange millioner fra før av så måtte dette være en katastrofe som kan ha følge for denne gruppen generelt
(tallmessig). I tillegg er det krigen som forsatt krever menneskeliv hver eneste dag, den har nå hittil vært i 18 år og ingen vet når den kommer til å ta slutt. Ut av dette har jeg fått overskriften “SOMALIERE EN TRUET ART”.
Jeg stilte spørsmål til meg selv som gjelder hvorfor det er så lite interesse for dette problemet, blant politikerne og andre som er interessert i hvordan verden er. Jeg har kommet frem til dette svaret, som sikkert mange av dere er enige meg meg om:
1. HVIS CNN OG BBC IKKE SETTER EN SAK PÅ DAGSORDEN er det heller ingen
andre som vil gjøre det.
2. Hvis problemet til et folk dreier seg om de grunnleggende behovene (i dette tilfelle mat) SÅ er det ikke interessant.
3. HVIS problemet ikke dreier seg om SELVMORDSBOMBER, ET folk som har okkupert landet til et annet folkeslag er det ikke interessant.
4. HVIS det ikke angår uran er det heller ikke interessant å bruke tid på en sak.
Til slutt ønsker jeg å si at jeg ikke ønsker å ødelegge deres 1.mai feiring, men faktum er at hele afrikaner-arten er i fare. Ikke bare av sultkatastrofe, men den trues av sykdommer som AIDS og andre sykdommer det er mulig å gjøre noe med. 11 MILLIONER MENNESKER er ikke lite antall
mennesker, det er nesten 3 ganger Norges befolkning. Til og med CNN, BBC og norske medier har prøvd å sette det på dagsorden de siste ukene, noe som tilsier hvor alvorlig situasjonen er.
Det jeg ønsker er at flere SV’ere skal engasjere seg i Afrika og særlig er dette viktig da partiet nå har mulighet til å direkte påvirke utviklingspolitikken i Norge.
