Seminaret var det andre i rekken i Du Store Verden!s serie av arrangørrettede seminarer støttet av Norsk kulturråd og NORAD. Du Store Verden! er et nettverk som jobber for internasjonal kulturformidling og kultursamarbeid. Seminaret var det første seminaret av DSV der mange politikere deltok.
Drammen var en ideell setting for seminaret, som byen i Norge etter Oslo med høyest andel innvandrere, som særlig har bakgrunn i arbeidsinnvandring til papirindustrien fra Pakistan og Tyrkia på 1960- og 70-tallet. Drammen satser stort på det flerkulturelle i sin nåværende byplan. Dette har blant annet resultert i Union Scene, der flerkulturelle arrangementer og kurs i for eksempel tyrkisk dans med lærere på toppnivå skal skje vegg i vegg med det kommende by-biblioteket og høyskolen. En slik integrering av arrangementer av aktiviteter på samme sted legger til rette for å unngå et skille mellom flerkultur og kultur, hovedfokus på kvalitet, og å unngå eksotisisme – sentrale temaer i seminaret. – Når det flerkulturelle anses som egen sjanger i kulturformidlingen, blir det en eksotisk representasjon mer enn at man ser på kunsten i seg selv, sa ordfører i Drammen Tore Opdal Hansen.
Ubehaget i flerkulturen
Hva er felles for alle innvandrere? måtte kultursjef i Sveriges Televisjon Ozan Sunar spørre seg i sin tidligere stilling som rådgiver for integreringsministeren i Sverige, ingen enkel oppgave. – Da innvandringsministerens tittel ble gjort om til integrasjonsminister, ringte han og spurte meg hva som var forskjellen, i tilfelle pressen skulle spørre dagen etter. Men det er det jo du som skal vite, det er jo du som er minister, svarte jeg. Men han visste ikke så jeg fikk i oppgave å gå hjem og fundere på det. Jeg spurte meg selv: hvem skal ministeren integrere? Jeg tenkte: la oss være riktig radikale. Vi integrerer de som ikke er integrert! Jeg følte meg da som et genius. Men hvem er det som ikke er integrert? De arbeidsløse? Misbrukere? Forbrytere? Late? De som ikke vil jobbe? Homoseksuelle? I møte med disse tankene opplevde jeg at det var ubehagelig å sitte på toppen og definere hvem som ikke var integrert. Så det ble innvandrere. Enklest det, sier han til en humrende forsamling. Sunar trekker fram et hefte og forteller at han samler på statistikk. – Her ser dere hvordan en innvandrer ser ut, sier han og peker på mannen forrest på bildet. Også ser vi noen der bak som ser litt arbeidsledige ut. I dette bladet finner man informasjon om alt om innvandrere. På samme måten som om man kun tilhører et kjønn, kan man ikke befinne seg i begge kategoriene svensk og innvandrer. Derfor har vi integrasjonspolitikk. Jeg tenkte, hva har personene i denne politiske kategorien til felles? Jeg kom ikke på noen ting før det hadde gått ti år. Da fant jeg ut at det var blod. En modell som tar utgangspunkt i blod kalles rasepolitikk. En godhjertet politikk bunner derfor i en klokkeren rasemytologisk idétradisjon. Og i arbeidet med dette reproduseres ideene, de som jobber med dette er tvunget til å skille fra det normale det unormale. Vi deler opp vårt offentlige liv i det svenske og flerkultur. Vi må legge dette bak oss. Hvordan møter vi den andre uten å være kolonialiserende? Uten å være etnifiserende eller paternalistisk? Man må stille seg spørsmålet om hvorvidt ens virke forsterker normalisering eller forsterker fremmedgjøring. Jo større beslutninger man fatter jo viktigere er det å tenke på dette, sa Sunar.
God kunst og inter-
nasjonale impulser
– Det forbannede med de små forhold er at det gjør tankene små, sa Ibsen Det var derfor han og Undset reiste ut. Det kan vi glede oss over i dag, sa Ellen Horn.
Sentralt i mange av innleggene sto en målsetning om at flerkulturelle kunstuttrykk ikke skulle være en atskilt sjanger. Flere påpekte sammenhengen mellom god kunst og varierte impulser.
Ole Jacob Bull i Norsk Kulturråd etterlyste kunstnerisk bevegelse til Norge. – I tillegg til møteplasser trenger vi en mer systematisk ordning med utveksling på tvers av landegrenser. Utviklingen i kunsten ville skyte fart hvis utenlandske kunstnere kom hit og bodde her Bull.
– Vi må utvikle kvaliteten. Ingen nasjon har blitt stor av å bare dyrke egen kultur, sa Stortingsrepresentant for Familie- og kulturkomiteen Trine Skei Grand. – Kunnskap om kvalitet er viktig. Det er derfor viktig å ikke kvotere inn. Grunnen til at vi ønsker flerkulturell utbedring er at det bedrer kvaliteten. Vi må heller gå inn for aktiv rekruttering av kjempegode kunstnere med minoritetsbakgrunn, mente Grande. I forhold til kunnskap om kvalitet spiller journalistikken en viktig rolle her både i forhold til journalistene selv og kildene. Marit Lie, programleder for Safari og ansatt i 20 år som ansvarlig for å sørge for kunst og kultur fra ikke-europeiske land på NRK påpekte at kanalen hadde behov for mer kunnskap og kompetente kontakter.
Endring i institusjoner
– Kunsten transporterer oss ut av oss selv og inn i forestillingsverdenen. Det får oss til å se seg selv utenfra. I det flerkulturelle samfunnet trenger man å se seg selv utenfra og andre innenfra. Dette kan kunst gjøre, sa sosialantropolog og prosessleder for seminaret Odd Are Berkaak. Samtidig mente han det var mye naivisme innenfor feltet. – Man forestiller seg noen magiske automatikker – at rasisme vil gi seg med flerkulturelle arrangementer. Man må også være realistisk. Det er politisk mot dette hos makthavere i Norge. Det er ikke nok å spille og opptre. Debatten om makt og motstand er viktig å få inn, sa Berkaak.
– Hvis statsråd Giske virkelig ønsker å inkludere, må man endre kulturinstitusjonene.
Det er ikke nok at med en svart Nora eller Per, man må se på de som er bak scenen i alle ledd. Først når man aksepterer at de som er bak scenen har en annen bakgrunn har man nådd målet, mente Shanti Brahmachari fra Norsk Skuespillersenter.
Bull viste en bevissthet om en ny strategi og kompetanse i Norsk Kulturråd: – I Kulturrådet har man gått bort fra å snakke om kulturarv til å snakke om kultur. Man bør begynne med barn og unge, for eksempel at fritidstilbudet reflekterer demografien. – Kompetanse er også viktig. Dette arbeidet krever mer enn innsats og tid. Det er gjort mye forskning både i Norge og utlandet, man kan evt importere kompetanse til det flerkulturelle kompetansesenteret i Drammen.
Endring gjennom
kvotering?
Bull tok til orde for kunstnerstipend til minoritetskunstnere. Dette kan være problematisk i forhold til ønsket om å oppheve skillet mellom det flerkulturelle og de kulturelle. – Som kunstner vil jeg bli evaluert på grunnlag av kvaliteten i mitt arbeid, ikke på grunnlag av hvor jeg kommer fra. Jeg er imot slike minoritetsstipender og ville vært svært ukomfortabel med å motta det. Det vil skape to typer kunstnere: Kunstneren med stor K og “den flerkulturelle kunstneren”, som vil ha en annenrangs merkelapp og ikke vil kunne skape skikkelig Kunst, men flerkulturell kunst, sa Bermudez til Utrop. En mindre kontroversiell løsning som Bull foreslo var å kvotere inn i institusjoner. – Jeg tror på en pragmatisk og moderat kvotering. Man må ikke forfordele kunst, men kvotere inn i styrer, juryer, administrasjoner og råd. Vi diskuterer dette daglig i Kulturrådet. Her må det gjøres noe radikalt, mente Bull. Også i NRK pågår diskusjonen om hvorvidt de skulle rekruttere eller ikke: – Å ha personer i redaksjonen med flerkulturell bakgrunn har med tilgang til miljøer og problemstillinger å gjøre, sa Lie.
– Man har kvotert inn i styrer i forhold til samer. Slik representasjon har med lik tilgang å gjøre, sa Bull. I Berkaaks innlegg framhevet han et perspektiv om lik tilgang til kulturuttrykk framfor et integreringsperspektiv: – Mens lik tilgang vektlegger rettigheter, vektlegger et integreringsperspektiv plikter fra den ene parten.
