- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
Antonieta Escobar, 55 år, kom til Norge fra Chile i 1986. Hun er separert med to døtre og arbeider som billedkunstner.
– Kunst er prosess som går på tvers av kulturforskjeller, sier den chilenske kunstneren med en nesten skremmende overbevisning. Snart er hun aktuell igjen med barnebildeutstilling på Sagene Samfunnshus.
Escobar ble født inn i en familie av kunstnere, sangere og poeter. I hjemmet ble hennes interesse for kunst og musikk vekket, og hun kan sies å være et vidunderbarn ettersom foreldrene sendte henne til musikkonservatoriet i Santiago før hun fylte ti år.
Som 20- åring utdannet hun seg til kunsthåndverker ved det katolske universitetet i hovedstaden (Universidad Catolica) og nyter stor anerkjennelse innad i det chilenske kunstnermiljøet. Escobar er også kjent som dukkemaker og for egne oppsetninger, og har i tillegg hatt flere kunstutstillinger både i Bergen og Oslo.
Hun kom til Norge i 1987, og har siden den gang utviklet en egen stil som hun selv kaller for “naivistisk og full av livslyst”. Antonia Escobar kom først til Bergen “full av pågangsmot og planer” med sine to døtre, Maria Jose og Paloma. Hun beskriver førstetiden her i landet som en “sukkersøt opplevelse som stadig ble surere”:
– Som nykommer i Norge er man første tiden veldig skjør og avhengig av andre. Folk her synes det er fint å hjelpe til, men etter hvert som man gjør fremskritt og viser sin sanne kompetanse så kommer skepsisen, misunnelsen og barrierene. Slik har i alle fall jeg opplevd det.
Hennes første møte med Norge har på ingen måte skapt noe som helst kulturkløft. For Antonieta er likhetene mellom sine to hjemland større enn forskjellene. Men på et punkt er hun veldig bastant, for nordmenn er klart mindre følelsesmennesker enn latinere, mener hun:
– Hvis vi skal se på ulikheter mellom folk her og folk i Chile så er dette noe av det som jeg først tenker på. Chilenere og latinere er generelt mye mer livlige, impulsive og villige til å handle, mens nordmenn tar seg en tenkerunde eller to og går rundt grøten. Jeg mener også at vi er klart mer ydmyke enn nordmenn og europeere generelt, kanskje for ydmyke i forhold til å hevde oss selv og være frampå. Dette er egentlig noe som jeg ser i så og si alle med minoritetsbakgrunn, og derfor er det viktig at vi har forbilder som vi kan se opp til. Som utenlandsk kunstner her i Norge har jeg alltid hatt følelsen av at jeg må bruke sterke virkemidler for å få oppmerksomhet.
Hun mener likevel at ulikheter kan være relative:
– Men på en annen måte så går kulturforskjellene rundt om hverandre. Folk i det norske kunstnermiljøet som jeg har hatt gleden av å kjenne har samme intensitet i livet sitt. Jeg tror bestemt på at kunstnere har samme sinnelag og mentalitet, uansett om de skandinavere, latinere eller kinesere.
Antonieta kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen om de undertrykte kvinner i den overveldende latinske machokulturen:
– Jeg vokste opp i et hjem og et miljø hvor alle menn behandlet sine kvinner med respekt, og hvor kvinner ble hørt. Selvsagt finnes det konemishandlere og kvinneundertrykkere der som i alle andre steder, men sett under ett vil jeg si at dagens kvinner i Chile er frigjorte på lik linje med sine medsøstere i Europa. Den chilenske kvinnen er sterk, hun er husmor som forelder som karrierekvinne, med like stor kampvilje og stå-på mentalitet som norske kvinner. Undertrykkelsen er som regel sosialt, og ikke kulturelt basert.
Til tross for mange misforståelser og et til tider bratt møte med den norske kulturen, hvor hun har vært vitne til eksempler på overtramp og grov diskriminering, vil Escobar definere seg selv som godt integrert:
– Jeg har dypt tro på at Norge vil bli et flerkulturelt og mangfoldig samfunn, hvor nordmenn av alle blandninger skal kunne bygge broer. For at dette skal skje så må vi som innvandrere respektere norsk lov og norske regler, for vi vil jo ikke at utlendinger skal oppføre seg uten respekt for våre normer, lover og skikker når de er i Chile. Samtidig så bør nordmenn fortsatt åpne seg for våre beste tanker og verdier og hva vi kan bidra med i det såkalte “norske hus”.
– Vi som kom hit i første eller andregenerasjon vil jo uansett slite med å integrere oss fullt ut, mens for de neste generasjonene vil dette være en selvfølge. Språket og ikke minst innlæringen av de sosiale kodene vil få utslag.
Mennesker, og i særdeles grad nære familiemedlemmer, er den største inspirasjon til kunsten hennes:
– Jeg hadde en bestefar som var en medlem av landets intelligentsia, en flott og intellektuell mann. Faren min var i sin tid anerkjent som en av de klart bedre klassiske gitaristene i Chile. Begge har påvirket meg sterkt, i tillegg til mine to døtre, så jeg tror veldig sterkt på at livserfaringer og et livsløp har mye å si for hva slags kunstkonsept man har og hvordan man videreutvikler seg.
Naivisme, skjønnhet og gjennomført håndverk er ord som best kan beskrive en veldig eklektisk stil, midt mellom kunst og kunsthåndverk. Escobar foretrekker å definere seg selv som utradisjonell:
– Ydmykt og stolt kan jeg si at jeg at jeg har fått til en helt egen greie, som ingen andre har funnet på. Ingen kan si at jeg har hermet eller kopiert av andre, for dette er tatt ut av min verden. Jeg var alltid på søken etter noe spesielt som jeg kunne definere som mitt varemerke helt til jeg fant det, og siden den gang kjørt i dette sporet, konstaterer hun.
Hennes bilder er i utgangspunktet laget for barn, selv om voksne er mer enn velkomne på utstillingene:
– Jeg er veldig opptatt av barn og blir begeistret hvis jeg hører foreldrene si at ungene ble inspirert av hva jeg har lagd. Det er alltid en ære å inspirere fremtidige generasjoner, og jeg er ganske bekymret over at kunst og håndverk nedprioriteres i skolen. For meg er det veldig trist å se at barn ikke får lære å bruke sine ferdigheter, men i stedet sitter nesten hele dagen på PC´n.
– Kunsten er min måte å gå tilbake til barndommen. Egentlig har jeg lyst til å være en unge hele tiden, jeg spiller voksen og agerer som voksen fordi jeg må, ikke fordi jeg har lyst. Til tross for at jeg er over 50 år, levd og opplevd mye, så føler jeg på ingen som helst måte at uskylden har blitt tatt fra meg. Jeg tror på det overnaturlige og på magien, og ikke minst på det magiske oss mennesker imellom. Selv her i nuet kan jeg bli forelsket ved første blikk, og nåde meg den dag jeg slutter å tro på livet, avsluttet hun.
