- Gatevandrerne - 05.10.2006
- Tips til deg som er ny i Oslo - 21.09.2006
- Indisk dans på Stovner - 06.09.2006
Ikea er et stort fenomen verden antagelig ikke hadde overlevd uten. Vi kan vel alle være enige i at det ligger stor glede i å sette sammen en Billy-bokhylle på egenhånd. Det er vel nettopp det at det er vi som bygger møblene våre selv, som gjør Ikea til et såpass billig alternativ. Nåvel, dette er ikke gratisreklame for Ikea, men det jeg prøver å si med veldig mange ord er at jeg var der nå nylig. For første gang i hele mitt 18 år gamle liv. Flere jeg har fortalt dette ble sjokkert da de innså at jeg ikke tullet. Jeg var en Ikea-jomfru.
Det var min fargestrålende kamerat som ville ha meg med, og vi skulle ta bussen. Ikea har til og med en egen buss som frakter folk, altså potensielle kunder, til og fra butikkene. Bussen var stappfull. Halvparten var innvandrere. Omtrent bare innvandrer-damer med små barn i trillevogner, som brukte opp det meste av plassen i den lille bussen.
Vel fremme innså jeg at jeg var en mindre partikkel i noe stort. Med viss ærefrykt entret jeg det svensk-importerte bygget inspirert av den amerikanske livsstilen. Etter fem minutter hadde jeg gått meg bort. Etter en time var jeg så sliten at jeg knapt kunne stå oppreist. Etter en dose svenske kjøttboller i kafeen bar det hjemover, etter at vennen hadde utført det han skulle; han hadde kjøpt et flatpakket bord. Trengte han et bord da han kom? Nei. Mye av det man kjøper visste man vel ikke at man trengte før man ser det med en glorete prislapp festet til seg, som beviser at det tydeligvis er veldig billig, og verdt å ta med seg.
På bussen hjem var de samme innvandrerdamene på plass igjen. De hadde ikke kjøpt noe så det ut som.
Kompisen min satte sammen bordet ganske kjapt, og det så enkelt ut. Men jeg vil likevel ikke prøve fordi jeg vet at mine ti tommeltotter ikke duger til sånt. Da han var ferdig var en del til overs. En liten sak med et hull i.
– De sender alltid med noe ekstra, sa han og falt til ro i den troen.
