- Ibsen uten tid og rom - 19.10.2006
- Mener USA selv står bak 9-11 - 21.09.2006
- Vi trenger nye briller! - 25.08.2006
For en ukes tid siden møtte jeg opp på det palestinske sykehuset i Kairo, som tidligere hadde ønsket meg velkommen, og oppdaget for sent at jeg hadde gjort min største tabbe som journalist. Det falt meg ikke inn at maktkampen mellom Hamas og Fatah foregår her også. Jeg trodde aldri at palestinere ville nekte pressen å dekke palestinernes situasjon i kjølvannet av den internasjonale boikotten av Hamas-regjeringen. Men jeg innrømmer at jeg tok grådig feil.
For halvannet år siden skrev jeg nemlig en reportasje om forholdene i Gaza i kjølvannet av de da pågående israelske aksjonene. Jeg dro til det palestinske sykehuset i Kairo – et sykehus som drives gjennom et samarbeid mellom de palestinske myndighetene og Den Palestinske Røde Halvmåne. Den gang ble jeg omfavnet og alle dører ble åpnet. Jeg fikk prate både med pasienter og deres reisefølge fra Gaza så lenge jeg ønsket.
Jeg ble i og for seg ønsket velkommen denne gangen også, med smil, lenge siden sist- kommentarer og en kopp kaffe, inntil jeg fortalte at jeg ville snakke med folk fra Gaza for å lage en reportasje om hvordan forholdene er under boikotten. Jeg smilte så godt jeg kunne, og fortalte at jeg ville skrive en lignende sak som den jeg skrev for litt over ett år siden.
Stemningen ble tilnærmet hysterisk, og kvinnen som hadde vært så hyggelig hoppet nesten opp og ned på sin kontorstol. – Du kan da ikke bare komme hit og tro du skal møte folk fra Gaza. Tenk om den du møter er Hamas, eller marxist?
Jeg har jo gjort nettopp det tidligere, tenkte jeg og sa det høyt sekunder etterpå. Jeg begynte å få mistanke om at jeg befant meg i en av de mange Fatah-bastionene uten å være klar over det. PR-sjefen gikk ut og kom tilbake med en av lederne for Den Palestinske Røde Halvmåne. Han presenterte seg som Tarek, og sa i farten at han var en slektning av avdøde Yasser Arafat, og gjorde det klart at jeg ikke fikk lov til å snakke med folk fra Gaza.
Etter å ha blitt pent kastet ut av sykehuset, ble jeg stående og vente ute på fortauet da en mann kom ut av bygningen. Da jeg begynte å snakke med ham, og gutten han holdt i hånden, ble jeg plutselig omringet av en mannesterk gruppe med sikkerhetsvakter. Jeg må jo tilføye at lille meg bare er 1.59 høy!
Nå var jeg ikke lenger i tvil om at dette sykehuset og Den palestinske Røde Halvmåne var ett med Fatah-partiet. Som om det ikke var nok å nekte meg inngang, forsøkte de altså å kjøpe fortauet utenfor sykehuset i Kairo også.
Siden Hamas vant valget, har bilder av palestinske fraksjoner i kamp mot hverandre preget nyhetsbildet fra tid til annen. – Det er ikke bare trist at det er blitt slik, det er så typisk arabere. Arabiske samfunn er ikke vant til maktovertakelse. De er vant til at lederskapet sitter til de avgår med døden, sier Ahmed Yousef (30), en ingeniør jeg kommer i prat med på en kafé i Kairo.
Det verste med slike styringssystemer er at partiet som styrer blir staten – partiet og staten blir to sider av samme mynt. Akkurat slik det palestinske sykehuset er et lite stykke Fatah- parti.
Jeg klarte å skrive saken likevel, jeg! Jeg sporet opp et egyptisk sykehus som tar imot pasienter fra Gaza. Et sykehus der Fatahs lange armer ikke når inn til. Lurer du på hvordan palestinere har det for tiden? De sulter og har en umenneskelig hverdag. Årsak: De brukte sin stemmerett feil.
