Multikulturalisme kan forstås på flere måter. Det kan være et krav om at minoritetskulturers levesett skal beskyttes gjennom særskilte grupperettigheter, men det kan også være en ide om at alle kulturer bør behandles som likeverdige og med respekt. Mer konkret handler multikulturalisme i Skandinavia om diskusjoner omkring ekteskap, klesdrakter, religiøse skoler, muslimske begravelsessteder – og ikke minst; om kjønn og likestilling.
– Sverige er på mange måter det mest multikulturelle landet. De har nylig akseptert dobbelt statsborgerskap, du kan for eksempel være både tyrkisk og svensk statsborger samtidig. I Sverige er også kirken skilt fra staten. Til sammenligning har dansk politikk og debatt beveget seg i motsatt retning – fra liberal pluralisme til assimilasjon, det vil si mindre toleranse for mangfold, mener Birte Siim.
Som eksempler nevner hun kutt i pengestøtten flyktninger mottar den første tiden de er i Danmark, og aldersgrensen på 24 år som er satt for familiegjenforening ved ekteskap. Er den danske statsborgeren, eller ektefellen under 24 år, innvilges ikke opphold gjennom familiegjenforening.
Ulike tilnærminger
til tvangsekteskap
Tvangsekteskap har fått mye oppmerksomhet og er mye diskutert i både Danmark, Sverige og Norge. – I alle tre land fokuseres det på likestilling, kvinners rettigheter og undertrykking av jenter i patriarkalske familier. Men praktisk politikk og innholdet i handlingsplaner som er laget, skiller landene fra hverandre, forteller Siim.
I Danmark er det vedtatt en handlingsplan som tar sikte på å bekjempe tvangsekteskap, som er i strid med dansk lov Handlingsplanen legger også opp til bekjempelse av arrangerte ekteskap og ekteskap mellom søskenbarn. – Den danske debatten om tvangsekteskap har hele tiden vært en del av innvandringsdebatten som er svært polarisert. Det brukes argumenter som ikke skiller mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, fordi man mener begge har den samme negative effekten i forhold til selvbestemmelse, kulturelle konflikter og mangel på integrasjon, forteller Siim.
I den norske handlingsplanen handler det imidlertid mer spesifikt om tvangsekteskap, mens en tilsvarende handlingsplan utarbeidet av svenske myndigheter ikke retter seg mot bestemte typer ekteskap. Den er i stedet mer generelt innrettet mot all undertrykking av jenter og kvinner i patriarkalske familier.
– Den danske tilnærmingen, der man ikke skiller mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, er problematisk. Den anerkjenner ikke kompleksiteten knyttet til forhandlinger om ekteskap, til forholdet mellom generasjonene og kjønn i minoritetsfamilier. Og tiltakene i handlingsplanen, som 24 års grensen for familiegjenforening ved ekteskap, gjør alle minoritetskvinner til potensielle offer for egen kultur, mener Siim.
– De norske og svenske handlingsplanene forsøker på sin side å løse konfliktene ved å fokusere mer på preventive strategier og dialog med minoritetsfamilier.
Forhandlede løsninger
Siim mener ulike tilnærminger til tvangsekteskap neppe skyldes at Danmark har større problemer knyttet til ekteskap i minoritetsgrupper, enn det som er tilfellet i de øvrige skandinaviske landene.
Det er nylig foretatt en undersøkelse om tvangsekteskap og arrangerte ekteskap i de fem største innvandringsgruppene i Danmark. Her skilles det mellom tvangsekteskap – definert som et ekteskap hvor de to ungdommene ikke er blitt informert om ekteskapet eller det er imot deres ønsker – og arrangerte ekteskap – der ungdommene er informert og har samtykket til ekteskap.
Man fant at en forholdsvis liten gruppe ungdommer ikke hadde vært involvert i planleggingen av eget ekteskap. Det gjaldt 14 prosent fra Pakistan, 4 prosent fra Libanon og 2 prosent fra Tyrkia. – Rapporten konkluderer med at ekteskapsinngåelse betraktes som en kollektiv prosess i mange minoritetsfamilier. Det foregår ofte forhandlinger knyttet til ekteskap, og i disse har både ungdommene og deres foreldre sitt å si. Denne typen ekteskap bør defineres som arrangerte ekteskap, ikke tvangsekteskap, mener Birte Siim.
Like og forskjellige
Hva skyldes så de ulike tilnærmingsmåtene i de skandinaviske landene? Hva kommer det av at landene har mye til felles på mange områder, for eksempel sterke velferdsstater og likestillingspolitikk, mens det er forholdsvis store forskjeller i politikk og offentlig debatt når det gjelder multikulturalisme og innvandring?
Siim tar først et forbehold når det gjelder likestilling og kjønn. – Jeg vil si at forståelsen og tilnærmingen til kjønn også er ganske ulik i de tre landene. I Danmark er den dominerende oppfatningen at likestilling er oppnådd. Mens den rådende forståelsen i Sverige er at kvinner er undertrykte. Og som en tredje variant er et sentralt argument i den norske debatten at forskjellighet er en ressurs, at likestilling “lønner seg”, sier Birte Siim, og fortsetter: – I Danmark vil kvinner for alt i verden ikke være undertrykket som gruppe. Ett eksempel er at flere politiske partier nå har gått vekk fra kjønnskvotering. Og i Danmark har man ikke noe som kalles familiepolitikk, mens man i Sverige og Norge ser familiepolitikk og likestillingspolitikk som to sider av samme sak. Men hvis du ser på kvinners yrkesdeltakelse og kjønnsdeling i arbeidsmarkedet, så er Norge, Sverige og Danmark ganske like.
Men så var det forskjelligheten i det multikulturelle. Siim starter med sitt eget hjemland. – En forklaring på at Danmark har fått en politikk som er mindre pluralistisk og mer basert på assimilering, er regjeringsskiftet høsten 2001, sier hun. Da fikk Danmark en liberal-konservativ regjering som støttes av Dansk folkeparti, Danmarks svar på Fremskrittspartiet.
Nasjonalisme
Men om det politiske klimaet betyr en god del, mener ikke Siim at ulike politiske partier ved makten i de skandinaviske landene, forklarer alt. – Dette handler også om nasjonalisme, og nasjonalismen gir litt ulike utslag i de skandinaviske landene. Danmark er kanskje det mest kommunitaristiske landet. Det vil si at vi har en form for landsbymentalitet, med en svært desentralisert styringsmodell. I Norge, og særlig i Sverige, er dette annerledes. Der styres det mye mer fra nasjonale myndigheter – og det finnes en kultur for at det skal være slik.
Men om Danmark er desentralisert og pluralistisk på noen områder, er de tilsvarende lite pluralistiske i andre sammenhenger. – Danmark har statlig folkekirke, på samme måte som Norge. Og til tross for at de fleste dansker hevder at de ikke er religiøse, er for eksempel konfirmasjonsundervisningen fortsatt lagt til skoletida. I Norge er man mer bevisst på at religion faktisk betyr noe, derfor har man hatt en diskusjon om kristendommens plass i skolen, sier Siim.
– Danmark omtales og framstår gjerne som det mest europeiske av de skandinaviske landene. Men forskere som Peter Hervig og Richard Jenkins peker på den uformelle danske nasjonalismen; hverdagsnasjonalismen og de utslag den gir, enten det handler om å ha Dannebrog på juletreet eller flagg i kolonihagen. Kanskje er denne hverdagsnasjonalismen også noe som i liten grad tematiseres og diskuteres.
– Et annet forhold som har betydning når det gjelder Sverige, er at man der helt fra tidlig på 1970-tallet har erfaring med en større andel ikke-vestlige innvandrere enn i de andre skandinaviske landene, sier Birte Siim. – Noe som gjør at debatten om det multikulturelle har vært på den svenske agendaen lenger.
Like dårlige
Ulike tilnærmingsmåter til tross, når man ser på hvordan de skandinaviske landene har lykkes med å integrere minoriteter, kommer de tre landene omtrent like dårlig ut. Man lykkes ikke med integrasjon. Ett eksempel er at arbeidsledigheten i grupper med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn er omtrent like høy i alle tre land. Det viser en rapport som nylig er utarbeidet for Nordisk ministerråd (Brochmann og Hagelund (2005): Innvandringens velferdspolitiske konsekvenser. Nordisk kunnskapsstatus).
– Men denne rapporten tar ikke opp kjønn i noe særlig grad, påpeker Siim. – Det er en tendens til at forskning som handler om kjønn ikke tematiserer etnisitet, og at forskning om innvandring er kjønnsblind.
Birte Siim er opptatt av å se kjønn og etnisitet i sammenheng. Fordi det er særskilte utfordringer knyttet til kjønn i det multikulturelle samfunnet.
– De skandinaviske velferdsstatene beskrives både i forskning og politikk som særskilt kvinnevennlige, men det er et spørsmål om de er særskilt vennlige i forhold til å integrere minoritetskvinner, påpeker Siim.
– I Skandinavia bygger vi på en modell for likestilling der både kvinner og menn har lønnsarbeid, og vi har en individualistisk tilnærming til familie. Men er denne måten å definere likestilling inkluderende i forhold til minoritetskvinner, eller brukes den til å ekskludere, marginalisere og assimilere minoritetskvinners syn på kjønn og familie? Hva er potensialet for å anerkjenne mangfold innenfor de skandinaviske velferdsstatene? spør professoren.
– Det er viktig å erkjenne at kvinnevennligheten i de skandinaviske velferdsstatene har hvite, vestlige kvinner som utgangspunkt. Debatter om interseksjonalitet bør ikke bare ha det enkelte individ som utgangspunkt, og foregå på mikronivå. Vi bør også se hvordan velferdsregimer, og måten velferdsordninger er utformet, virker sammen med forståelser av etnisitet og kjønn.
Se ting i sammenheng
Birte Siim er opptatt av å se ting i kontekst, det vil si å undersøke ekteskap eller påkledning i de konkrete situasjonene hvor diskusjoner rundt dette oppstår.
– Om hijab eller forhandlinger om ekteskap er kvinneundertrykkende må undersøkes empirisk i konkrete situasjoner, understreker hun.
Selv har Birte Siim blant annet intervjuet en del minoritetskvinner som har ledende posisjoner i ulike organisasjoner, om hvordan de opplever medborgerskapet, i hvilken grad de inkluderes og/eller ekskluderes fra debatter og beslutninger i det danske samfunnet. Hun oppsummerer denne undersøkelsen i tre utfordringer, og i dem ligger både muligheter og nye utfordringer.
– Det finnes en demokratisk utfordring, sier Siim. – På den ene siden er det lett å få penger og få starte opp en organisasjon i Danmark, og på det lokale plan opplever minoritetskvinnene jeg intervjuet at de har innflytelse. Samtidig finner kvinnene det svært vanskelig å være del av det offentlige ordskiftet i media. Her opplever de å bli etnifisert og stigmatisert. De betraktes og behandles som del av gruppen minoritetskvinner – ikke som individer.
Dernest peker Siim på en multikulturell utfordring knyttet til spenning mellom krav om likhet på den ene siden, og på den andre; respekt for kulturelt og religiøst mangfold. – Og vi har en kjønnspolitisk utfordring som handler om vår vilje og evne til å føre en debatt om hva det vil si å være likestilt og hvordan man blir det. Må man ha lønnsarbeid for å være likestilt og betyr det å være fri å ta av seg mest mulig klær, eller er det faktisk slik at man kan være likestilt selv om man dekker håret med et skaut? spør Birte Siim.
(Tidligere publisert i KILDEN)
