Han kommer smilende inn på Aetat i Sandnes. Oladele Olawole kjenner de fleste og hilser både på ansatte og jobbsøkere. Han er arbeidsledig, og det har han vært i fjorten år. – Jeg har søkt mange jobber innen tv og radioproduksjon uten hell, sier mannen med det gode humøret. Olawole har ingeniørutdannelse fra hjemlandet, men har bare kommet til to jobbintervju siden han kom til Norge.
– Har du søkt på andre jobber?
– Nei, jeg kunne sikkert fått vaske gulv, men det vil jeg ikke. Da kan jeg likeså godt reise hjem til Nigeria. Det er generelt vanskeligere å få jobb i Norge hvis en ikke er etnisk norsk. Verst er det for afrikanere som har en ledighet på 16 prosent mens den gjennomsnittlige arbeidsledigheten er på tre prosent. Enda verre er det for ikke-vestlige innvandrere som vil ha en jobb der det kreves høyere utdanning. En fersk rapport fra forskningsstiftelsen FAFO viser at ikke-vestlige innvandrere med videregående eller høgskoleutdanning fra Norge ikke har bedre jobbmuligheter enn andre innvandrere.
– En skal ikke se bort i fra at diskriminering skjer i det norske arbeidslivet, men vi tror hovedårsaken til at så mange afrikanere ikke får jobb, er at de kan for dårlig norsk og har lite kompetanse, sier Farah Ali i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).
– Vår erfaring er at arbeidsgivere ser det som en berikelse å ha flere nasjonaliteter på arbeidsplassen, men det sies jo at det er lettere å ansette en som er lik en selv.
Tor Breimo ved Aetat i Sandnes opplever at arbeidsgivere velger seg ut sine favorittnasjonaliteter som de rekrutterer jobbsøkere fra. De mest populære er bosniere og vietnamesere, mens somaliere havner nederst på rangstigen.
– Er dette diskriminering?
– Klart det er diskriminering, og det skal ikke vi i Aetat tolerere. Hvis arbeidsgivere ringer oss og ikke vil ha arbeidskraft med en spesiell hudfarge eller etnisk bakgrunn, kan vi ikke hjelpe dem, sier Breimo.
Det serveres varm lunsj hver tirsdag på Sandnes Læringssenter, og i dag er det laks på menyen. Både ansatte og elever stiller seg i kø for å smake maten som en av introduksjonsklassene har laget. Disse elevene er med på et introduksjonsprogram som gir ukentlig språkpraksis i arbeidslivet. Dette programmet er obligatorisk for alle innvandrere som har kommet til Norge etter 2004.
Matgruppa samles på kjøkkenet for nyte sitt eget mesterverk.- Skal dere lage dette hjemme må dere ha fire spiseskjeer eddik til agurken, sier lærer Britt Dyrnes Kalstø. Elevene rundt bordet nyter laksemiddagen som enhver nordmann. Afrikanerne Eric Niyibizi fra Burundi og Mohammed Ali fra Etiopia tror de har like stor sjanse som de andre i klassen til å få en jobb.
– Jeg tenker positivt, sier Eric Niyibizi. Han har planer om å skaffe seg studiekompetanse.
Alle rundt bordet er enige i at norskkunnskaper og arbeidspraksis er veien inn i arbeidslivet.
– Arbeidsgiverne må bli kjent med oss, sier Hayat Osman fra Kurdistan. Lajla Evmurzajeva fra Tsjetsjenia bryter inn.
– Jeg tror ikke det blir vanskelig å få seg jobb.
– Ja, bare så lenge vi tilpasser oss og har respekt for de vi jobber for, legger Elena Rikseevitsj fra Tadsjikistan til.
Eric Niyibizi og Muhammed Ali følger opp. – En, språket er viktig. To, du må få erfaring og opplæring som språkpraksis. Tre, du må skaffe deg et nettverk og kontakter. Brit Dyrnes Kalstø får hjelp av guttene i klassen til å rulle inn et tv-apparat. De skal se et program av serien ”Store Norske”. Programmet i dag handler om Einar Gerhardsen.
– Gerhardsen var statsminister i Norge i 17 år. Han var veiarbeider før han begynte som politiker, forteller Dyrnes Kalstø. Innvandrere er en prioritert gruppe for Aetat. De mest brukte tiltakene er arbeidspraksis og arbeid med lønnstilskudd til arbeidsgiver. Rapporten fra FAFO viser at lønnstilskudd er det tiltaket som gir størst mulighet for innvandrere til å komme ut i fast jobb. Praksisplass øker også asiatiske kvinner, afrikanske menn og øst europeeres sjanse til fast ansettelse.
– Disse tiltakene hjelper innvandrerne til å få en fot innenfor i arbeidslivet. De får en referanse de kan oppgi neste gang de søker jobb, sier en av forskerne bak rapporten, Anne Britt Djuve.
På Åse Bo- og aktivitetssenter står 25 år gamle Marie Jassey Saxeide fra Gambia og legger sammen tøy. Store traller med sammenbrettede gule og hvite håndklær står ferdige til neste dag. Flere filler ligger på bordet samt et par hvite herretruser. To store mørke øyne ser opp fra arbeidet. Marie Jassey Saxeide kom til Norge fra Gambia gjennom familiegjenforening for fire år siden og ringefingeren prydes av en funklende gullring hun har fått av en norsk mann. Hun er i arbeidspraksis, og på fredag går hun over i vikariat.
– Det er vanskelig å få en fast jobb. Det har jeg aldri hatt i Norge, sier Jassey Saxeide. Hun har hatt vikariater i hjemmehjelpen, i Posten og som renholdsarbeider, og har søkt på flere stillinger innen renhold, butikk, hotell, barnehage og kjøkken uten å få positive svar. – Arbeidspraksis er et bra tiltak. Søsteren min som også er arbeidsledig skal begynne på introduksjonskurs som kan lede til arbeidspraksis, sier Jassey Saxeide.
Hennes største drøm er å utdanne seg til hjelpepleier. – Jeg har søkt på videregående skole, men har ikke alle fagene jeg trenge for å komme inn. Jeg er lei av å vente på noe annet enn strøjobber. Jeg ønsker meg barn, men vil være selvstendig og ikke være avhengig av mannen min. Derfor er det viktig at jeg får meg en fast jobb.De mørke hendene begynner å henge opp blomstrete bluser på kleshengere.
– Vi har gode erfaringer med å ansette personer med utenlandsk opprinnelse. De er omsorgsfulle mot de gamle, sier fagansvarlig på Åse Bo- og aktivitetssenter, Liv Oddsen.
– Det viktigste vi ser etter når vi skal ansette en innvandrer er om de kan norsk, det gjelder uansett om de har fagbrev eller ikke. Ellers må de være flinke til å samarbeide, de må være fleksible og lojale. Liv Oddsen har likevel forståelse for at arbeidsgivere er redde for det ukjente og for å ansette feil folk.
Gjesdal møbelfabrikk har nettopp ansatt to personer fra Indonesia. Nå har de mer tro på flyktninger enn norsk ungdom. Resultatene fra det obligatoriske innføringskurset kommer ikke før til høsten. Da er de første elevene ferdige og kan søke arbeid. Først da få vi se om arbeidsgiverne går ut på det ukjente venteværelset.
