- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
– Det er likestilling i forhold til menn, og det er likestilling i forhold til samfunnet. Jeg vil snakke om likestilling i forholdet mellom kvinne og mann. Fordi jeg ser at det skjer så mange tragedier i innvandrerfamilier, til og med drap. Kvinner blir drept fordi de vil ha skilsmisse. Mennene godtar ikke at kvinnene kan skille seg fra dem, sier Safia Y. Abdi (47).
Hun har bodd i Norge i mange år. I løpet av disse årene har hun engasjert seg i en rekke temaer som de fleste synes det er vanskelig å snakke om. Hun er kjent for sitt arbeid i OK-prosjektet, mot omskjæring av kvinner. Hun jobber i rådgivingstjenesten Amathea, en stiftelse som hjelper kvinner i forbindelse med svangerskap og abort. I januar besøkte hun Mogadishu i Somalia, der hun er født, for å snakke om kjønnslemlestelse av kvinner, i regi av sykepleierforbundet (NSF). Da måtte hun ha livvakt på grunn av den spente situasjonen i landet.
Nå forteller hun sin livshistorie til Utrop. Det gjør hun fordi hun håper at flere skal forstå hvilken vei de må gå. Det er store forskjeller mellom de kulturene mange innvandrere i Norge kommer fra, og den norske de skal leve i. -Både kvinner og menn må læres opp til likestilling. Kunnskapen er smertefull å tilegne seg, og vi må ha toleranse, respekt, tillit og tålmodighet i dette arbeidet, sier hun.
Hun kom til Norge i 1992 med sine tre døtre. Hun hadde skilt seg fra sin mann fordi han mishandlet henne, og hun flyktet fordi hun ville at døtrene skulle få ta egne valg i sine liv.
Hun kom til Harstad, der hun var med på å starte kulturarrangementet Multicultura i 1993. Safia Y. Abdi er utnevnt til æresborger av Harstad. I dag jobber hun for Norges Sykepleierforbund. Hun er kjent i Norge som en ressursperson utenom det vanlige. Her er hennes historie:
– Jeg giftet meg med han som er far til mine unger, uten at jeg ville det. Men før det, hadde jeg vært heldig som fikk lov til å være hjemme til jeg var 19 år. Den eldste søsteren min ble gift som 13 åring, den andre var 17 år. Jeg var en pappajente som jobbet, kjørte lastebil og hjalp min far veldig mye. Islam sier at en jente på 9 år kan giftes bort dersom hun er moden for det. Men to ganger sa jeg nei, og min far hørte på meg.
Men den tredje gangen blandet moren min seg inn, forteller hun, og da bestemte faren at hun skulle gifte seg. Mannen hun ble gift med er hennes fetter. Han kom fra en liten by nær Kismayo som heter Gobwey i Somalia.
– Fordi jeg hadde sagt nei, ga han meg et helvetes liv. Han mishandlet meg. Slo når han ville slå. Når han sov på dagen, skulle han ha det helt stille. Vi var litt rike og fikk mat fra våre foreldre. Han spiste khat (blader som inneholder narkotiske stoffer, red.anm), sov hele dagen og var våken om natten. Når solen gikk ned, begynte mitt private helvete. Heldigvis reiste han fra oss da han fikk jobb i Syria, der han var i to år. Alle somaliere fant veien til Arabia for å finne rikdom.
Safia forteller om hvordan familien flyktet til Kenya da det ble for vanskelig å leve i Somalia. Der startet de et transportfirma. Hennes jobb var blant annet å stå opp før alle andre, og gjøre alt klart. Men en dag da hun ikke hadde åpnet porten for ham, kjørte han på porten i raseri slik at den knuste, og slo henne.
– Jeg reiste hjem til mamma. Sa at jeg ville ha skilsmisse. Jeg fikk lov til å være hjemme én dag. Så måtte jeg gå tilbake. Jeg ble påminnet om at i vår kultur må kvinner tåle å bli slått, og man må tie om det. ”En god kvinne” snakker aldri om det som skjer mellom mann og kvinne, slik er reglene.
Greit, jeg nektet ikke det. Men jeg ville vite hvorfor jeg ble slått! Så fant jeg ut, i Kenya, at jeg orket ikke dette livet mer. Han ga oss for lite mat. Vi åpnet en liten butikk. Han kom tilbake fra Syria, livet ble vanskeligere.
Så slo han igjen. Jeg reiste til mine foreldre. Men jeg ble bedt om å gå tilbake. Samtidig nektet han for at han hadde slått meg, han sa ”Jeg har aldri slått henne. Det er bare hun som ikke har respekt for meg. Hun er av den typen som må lære å holde på privatlivets fred”.
– Pappa la Koranen på mitt hode, men jeg ville ikke ha den der. Da ville min bror slå meg. En gutt har makt over mødre og søstre. Spesielt den eldste gutten i barneflokken. Da jeg ikke lystret, var det hans oppgave å straffe meg, og det var også han som sørget for å få meg til å flytte tilbake til min mann, mot min vilje.
– Da han ville slå, slo jeg igjen. Så pakket jeg mine ting og dro tilbake til mitt liv.
Da mannen min kom hjem og kjeftet og slo som vanlig, slo jeg ham tilbake. Jeg slo veldig hardt.
Han ville ha meg, og tok kvelertak på meg. Jeg ville ikke at han skulle slå meg i hjel, og jeg sa “Gjør du det der igjen, dør enten du eller jeg”.
Så gikk jeg til politiet og anmeldte ham.
Han trodde ikke sine egne øyne da han fikk et brev i posten fra politiet; Du skal møte opp på politistasjonen samtidig som du bes flytte ut av huset.
Han truet da med å drepe meg. Men jeg kunne ikke få noen beskyttelse selv om jeg var truet på livet. Veien ut for meg, var å anmelde mannen, uten rettssak, og deretter flytte langt bort.
Safia Y. Abdi reiste til Norge med sine tre døtre for å beskytte dem fra livet som innebar tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Men også fra den generelle holdningen til jenter og kvinner i det samfunnet hun tilhørte.
– En kvinne betyr veldig mye for vårt samfunn, men hun verdsettes ikke. Jeg var den første av mine søsken som fikk barn. Men det var jenter. Da min bror fikk en gutt, ble det stor fest. To geiter ble slaktet og det var gaver og glede. Da jeg ble gravid, og fikk en jente igjen, ville mannen min gifte seg på nytt for å få en gutt. Det var trist, trist, trist.
Som jenter måtte vi sørge for at min bror hadde klær, mat, det han trengte, pusse skoene hans, alt. Ansvar for en liten konge. Gutter får makt over sine søsken. Er det bare én gutt, får han all oppmerksomhet i familien.
Safia forteller at det i mange kulturer er ”en skam” for en mann å bli sett på kjøkkenet.
– Det er dette vi kommer fra når vi møter begrepet ”likestilling” i Norge. Vi vet ikke hva likestilling er, fastslår Safia.
–Selv om vi jobber, er hjemmearbeidet også vårt, med ansvar for mann og barn.
Likestilling må læres, fastslår hun. Likestilling mellom mann og kvinne må settes på dagsorden på jobbsøker-kurs, i den videregående skole og i introduksjonsprogrammer for flyktninger. Hvordan en kvinne skal kunne være leder i samfunnet, er også noe som må settes på læreplanen. I de fleste afrikanske land sliter kvinnelige ledere med å få respekt, forteller Safia.
– Skilsmisser og alenemødre er ikke målet. Målet er at kvinner skal lære om sine egne rettigheter, at de har valg og at de bestemmer over sin egen kropp.
Hun er selv fortsatt alenemor. Men døtrene hennes er voksne nå. Safia gleder seg over at de fikk et bedre liv der de velger selv. Hun forteller at den ene datteren er den første somaliske jente som utdanner seg til musikklærer her i landet, den andre er den første afrikaner på Statens Balletthøgskole og den tredje er nettopp ferdig på videregående skole, og skal begynne på designlinjen ved Kunsthøyskolen.
Safia Y. Abdi har beholdt sin muslimske tro. Hun sier at hun har respekt for sin Gud, og at hun vil ta den straffen som han eventuelt mener at hun har fortjent. Det hun ikke går med på, er at mennesker tar loven i sin egen hånd, og straffer henne og andre kvinner på vegne av det de tror Gud har forordnet.
– Kvinner og menn skal ha de samme rettigheter, plikter og muligheter på alle samfunnsområder. Dette innebærer blant annet lik rett til innflytelse, rett til å påvirke, deling av ansvar og byrder, belønning av innsats, rett til å føle seg trygg i forhold til overgrep og respekt for menneskeverd for både kvinner og menn. Dette skriver Likestillingssenteret på sine nettsider.
Det er over tretti år siden likestillingskampen pågikk for fullt i Norge. I dag har norske menn et naturligere forhold til matlaging, barnepass og husarbeid enn det som var tilfellet i tidligere generasjoner. Kvinner har et naturligere forhold til yrkeslivet. Men ”helt i mål”, er man ikke.
“Reell likestilling mellom kjønnene eksisterer ikke i noe samfunn, heller ikke i Norge. Dessverre finnes det heller ikke et eneste samfunnsområde hvor vi har full likestilling. Selv i politikken hvor vi mener vi har kommet langt, har fortsatt menn et forsprang både tallmessig og i makt og innflytelse”. (Likestillingssenteret, som fra 1. januar 2006 er overflyttet til Likestillings-og diskrimineringsombudet.)
