Vi møter henne i lokalene til Oslo Røde Kors. Her får hun hjelp og støtte til å søke om skilsmisse ved dom fra mannen hun ble tvunget til å gifte seg med. Det var også hit det ble ringt inn en bekymringsmelding da ”Aisha” ikke kom tilbake fra sommerferie til Pakistan, for å ta fatt på studiene hun hadde kommet inn på.
”Aisha” vil være anonym fordi hun ikke ønsker å bli gjenkjent av den store bekjentskapskretsen hun og hennes tidligere ektemann hadde. Likevel velger hun å fortelle sin dramatiske historie for å, som hun selv sier, forhindre at andre skal måtte gjennomgå det samme som henne.
Sviktet av faren
”Aisha” er født og oppvokst i Norge. Foreldrene kommer fra Pakistan. Det er faren som har sviktet henne på det groveste. Ved hjelp av en løgn om at den ene bestefaren hennes i Pakistan var syk og ønsket å se barnebarna, fikk han hele familien med seg til hjemlandet en sommer i begynnelsen av dette tiåret. Verken ”Aisha”, moren eller brødrene hennes kjente til farens hemmelige plan for ferieturen, som var å gifte bort datteren, om hun ville eller ikke.
– Etter to uker sa pappa at jeg skulle gifte meg med tremenningen min. Han tok fra meg passet og sørget for at moren min og jeg ble isolert i huset til foreldrene hans. Før han og brødrene mine reiste hjem til Norge, fikk moren min og jeg beskjed om at vi ikke fikk lov til å reise noe sted før jeg sa ja til giftermålet, forteller ”Aisha”.
Moren uenig
Moren til ”Aisha” var sterkt imot at datteren skulle gifte seg. Men argumentene om at hun var for ung og først skulle studere, gikk verken hjem hos besteforeldrene eller faren, som ofte ringte for å høre om datteren hadde akseptert avgjørelsen hans.
– Tiden gikk og det eneste vi gjorde var å sitte og gråte. Vi følte oss så hjelpeløse. Der og da tenkte jeg at jeg aldri kom til å komme meg vekk fra huset til besteforeldrene mine. Siden vi ikke hadde pass eller var kjent i området, kunne vi ikke rømme heller, forteller ”Aisha”.
Tvunget til ja
Etter halvannen måned i noe som kan beskrives som fangenskap, gjorde ”Aisha” det klart overfor moren at hun ikke orket å være innesperret i besteforeldrenes hus lenger. Begge to var psykisk nedbrutte etter mange uker i husarrest.
– Ved å gå med på å gifte meg, kom jeg i alle fall tilbake til Norge, sier ”Aisha”.
Bryllupet ble ordnet på rekordtid. Moren fikk passet sitt tilbake og returnerte til Norge straks etter feiringen, mens ”Aisha” måtte flytte til ektemannens familie.
– Jeg ble tatt imot på en bra måte. Svigerforeldrene mine klarte å overbevise meg om at de ikke hadde kjent til faren min sine planer. Men jeg klarte ikke å kommunisere med mannen jeg hadde blitt tvunget til å gifte meg med. Jeg hadde jo aldri møtt ham før.
– Hvor er hun?
I mellomtiden begynte venner og kjente i Norge å lure på hvor det ble av ”Aisha”. Når de spurte faren hennes, svarte han at hun hadde ønsket å være igjen i Pakistan. Men ikke alle trodde på denne forklaringen. En bekjent av ”Aisha” tok kontakt med Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap, som igjen varslet politiet og ambassaden i Islamabad.
– Jeg er veldig glad for at vedkommende tok kontakt med Røde Kors. Det satte i gang en prosess. Hadde det skjedd litt tidligere hadde jeg kanskje sluppet å inngå hele tvangsekteskapet, sier ”Aisha”.
Faren truet
Politiet i Norge tok kontakt med både moren og faren hennes, men på grunn av trusler fra faren torde ikke moren fortelle sannheten. Selv ble ”Aisha” innkalt til den norske ambassaden i Islamabad. Etter å ha fortalt svigerfaren at han kom til å få problemer dersom hun ikke hadde med seg passet til ambassaden, fikk hun det tilbake.
– Under intervjuet på ambassaden ble jeg fristet til å fortelle sannheten, men samtidig var jeg veldig redd og fryktet familien ville ta fra meg passet igjen, dersom jeg fortalte hva som virkelig hadde skjedd. Derfor løy jeg om omstendighetene rundt inngåelsen av ekteskapet, forklarer ”Aisha”.
Hjem til Norge
Kort tid etter, over fire måneder etter at hun ble lokket med til Pakistan, kunne ”Aisha” endelig sette seg på flyet tilbake til Norge. Et par måneder etter hjemkomsten oppdaget hun imidlertid til sin forskrekkelse at hun var gravid.
Da ”Aisha” ble innkalt til intervju hos politiet angående ektemannens søknad om familiegjenforening, valgte hun av hensyn til barnet å gi ekteskapet hun hadde blitt tvunget inn i en sjanse.
Nytt sjokk
Men gjenforeningen i Norge gikk dårlig. Ektemannen virket uinteressert i det meste og viste ingen følelser verken for kona eller barnet. Etter hvert fikk han en jobb, men ”Aisha” og barnet så ingenting til pengene han tjente.
– Da jeg kontaktet foreldrene hans for å få dem til å snakke med ham om å skikke seg økonomisk, røpet de at de hadde kjent til og vært aktivt med på å få til tvangsekteskapet, forteller ”Aisha”. Hun falt helt sammen av de nye opplysningene.
Sterk småbarnsmor
Etter måneder med trusler, vold og beskyldinger om å være en dårlig kone, flyttet til slutt ektemannen ut. Et halv år senere mottar ”Aisha” et brev fra en familiemegler, som skriver at ektemannen ønsket samvær med sønnen sin.
Men nå handlet ”Aisha” raskt og viste med all tydelighet at ektemannen ikke hadde greid å knekke henne. Først anmeldte hun tvangsekteskapet. Deretter kontaktet hun UDI, som sørget for at ektemannen ikke fikk fornyet oppholdstillatelse i Norge. Fremdeles befinner han seg her i landet, men ”Aisha” har fått forsikringer om at politiet vil beskytte henne og sønnen dersom han skulle kontakte henne.
Enormt helvete
”Aisha” frykter barnefaren ville kommet til å ødelegge sønnen hennes psykisk dersom han skulle hatt noe kontakt med ham.
Etter å ha vært gjennom det hun beskriver som et enormt helvete, sier ”Aisha” hun framover vil konsentrere seg om å gi sønnen et bra liv, i tillegg til jobb og studier.
– Si fra før dere reiser
– Tenk dere om før dere blir med foreldrene på ferie til hjemlandet. Ta kontakt med oss før avreise dersom dere frykter tvangsekteskap.
Oppfordringen til unge jenter og gutter med minoritetsbakgrunn kommer fra Beth Maria Furrevik-Gomes i Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap. Sommerferien er høysesong for inngåelser av tvangsekteskap.
I løpet av årets første fire måneder mottok den landsdekkende telefontjenesten hun er leder for 50 konkrete henvendelser om tvangsekteskap.
Dette er henvendelser fra personer som risikerer tvangsekteskap, er tvangsgiftet eller utsatt for vold. I tillegg kommer nesten like mange generelle henvendelser om temaet.
Økt pågang
– Vi bistår innringerne med råd og veiledning til hvordan man kan forholde seg i situasjoner der tvangsekteskap er aktuelt eller allerede inngått. Vi hjelper dem som blir utsatt for direkte vold eller trusler fra familiemedlemmer, og jobber for å øke bevisstheten blant både unge og voksne om deres rettigheter, forteller Beth Maria Furrevik-Gomes.
Hun og medarbeiderne hennes har merket en økt pågang på telefonen etter at de nylig sendte ut nytt informasjonsmateriell til videregående skoler, politistasjoner, barnevernskontorer, helsestasjoner og asylmottak over hele landet.
Seminar
I 2005 mottok Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap 177 konkrete henvendelser.
De har for tiden rundt 40 saker til oppfølging. Mange trenger hjelp til praktiske ting som flytting til en annen by, bolig, oppbevaring av post og kontakt med sosialkontor, barnevern, politiet eller UDI.
I år satser personene som står bak telefontjenesten på å kurse ansatte i helse- og sosialtjenestene, barnevernet og familiekontorer i å hjelpe de som blir utsatt for tvangsekteskap.
Nylig arrangerte de derfor et informasjonsseminar om tvangsekteskap for disse yrkesgruppene.
