- I påvente av - 06.09.2006
- Meningsløs krig - 31.07.2006
- Formann Hagen en patriark og demagog - 06.06.2006
For knapt to uker siden ble to Israelske soldater tatt som gisler av organisasjonen Hizbollah. Gisseltakerne krevde frigivelse av et visst antall fanger fra fengslene i Israel som bytte mot disse to. Israel valgte da å gå til angrep mot Hizbollah i sørlige Libanon. Flyangrepene fra Israel har bombet hovedkvarteret til Hizbollah fullstendig til støv. I denne bydelen er det så å si ingen hus som er hele. De flere hundre tusen som bodde her har flyktet mot nord, vekk fra Israels bomberegn og søkt tilflukt i skoler som nå fungerer som provisoriske flyktningsmottak.
Reaksjonene fra fornuftige politiske ledere rundt om i verden har vært entydige; Israels reaksjoner har vært massivt overdimensjonerte. Det har staten Israel brydd seg svært lite om. Snarere tvert imot; nå har okkupasjonsmakten erklært regelrett krig mot Hizbollah i Libanon. Særlig befolkningen i sørlige delen av Libanon lider, muslimer som kristne, barn som eldre. Hizbollah har også sendt raketter mot Israel som har truffet Haifa og andre byer i Nord-Israel. En million mennesker er rammet, av dem er bort imot en halv million på flukt. Flere titusener av utlendinger er blitt evakuert, deriblant norske statsborgere. Krigen har i løpet av 11 dager krevd til sammen 400 menneskeliv, de fleste sivile. 360 libanesere er blitt drept, få av disse ser ut til å ha tilhørt Hizbollah. Hvor mange som fortsatt befinner seg i runene er det ingen som vet.
En svært gammel krigslogikk er propaganda og skyldfordeling. Partene bruker også i dag samme taktikk; de legger skyld på den andre for å rettferdiggjøre sine handlinger. I denne sammenheng er det ikke krig mellom to land. Det er en krig mellom verdens sjette største militærmakt og en liten organisasjon. En organisasjon som både har en politisk og en militær del, og som i tillegg driver utstrakt veldedighets- og humanitærhjelpearbeid blant befolkningen i Sør-Libanon. Sistnevnte forklarer den store støtten organisasjonen har fått blant befolkningen. Men det spørs hvor lenge støtten værer. I kampen mellom elefant og mus er det ikke så mye å frykte eller håpe. Resultatet? Ja, det er gitt på forhånd.
Det spennende nå er om andre land involverer seg direkte i krigen og hvordan en eventuelt kommer frem til ønskede mål for Israels aggresjon. Det er i alle fall en krig hvor det atter en gang handler om storpolitikk. Apartheidstaten Israel har fått lisens fra USA til å tilintetgjøre Hizbollah før Syria eller Iran involverer seg for fullt. President George W. Bush og andre hauker i USA har nå sendt sin papegøye, Condoleezza Rice, til det aktuelle området for å sørge for at ledere i de omkringliggende landene bøyer seg for USAs politikk. Erfaringene så langt tilsier at disse lederne kommer til å bøye seg for papegøyens argumenter. Dette vil igjen skape enda mer uro blant befolkningen i disse landene fordi de også tidligere har vist å være uenig både med USAs politikk og sine lands lederes logring for stormakten.
Libanon bombes sønder og sammen. FNs nødhjelpssjef Jan Egeland sa, etter å ha inspisert de utbombede områdene, at Israel bedriver brudd på folkeretten og skaper en stor humanitær katastrofe. Statsministeren i Storbritannia, Tony Blair, har også uttalt at vi står overfor en stor humanitær katastrofe, men noen solide tiltak for å stoppe Israels aggresjon har verken han eller andre i EU klart å komme med. FNs generalsekretær, Kofi Annan, kan gjøre lite. Han har flere ganger appellert til de stridende partene om en umiddelbar våpenhvile, men ingen hører på den stakkars mannen fra svarteste Afrika.
Enda en gang viser verdens ledende krefter sin maktesløshet overfor USA som på denne måten får befestet sin rolle som Sheriff i en verden bestående av cowboyer og banditter. Rett er ikke nødvendigvis rettferdig rett.
