Fordelingen av makt og ressurser er ekstremt skjevt fordelt i den sentralamerikanske republikken, og kritikere karakteriserer situasjonen som et rasehierarki med en liten økonomisk og politisk elite på toppen. To ferske FN-rapporter peker på klare sammenhenger mellom etnisitet og utvikling, hvor urfolket kommer desidert dårligst ut. I kjølvannet av rapportene lover Guatemalas president kamp mot rasisme.
– Jeg forplikter meg til å gi liv til den nødvendige politikken for å bekjempe diskriminering og rasisme, sa president Oscar Berger 21. mars i år da regjeringen arrangerte en landsdekkende videokonferanse for å markere den internasjonale dagen for avskaffelse av rasediskriminering. Berger erkjente at rasisme og diskriminering bremser konsolideringen av demokratiet og freden samt den generelle utviklingen i landet. Samtidig lovde han økte investeringer innenfor helse og tospråklig utdanning i urfolksdominerte strøk, med særlig satsing på kvinner. Han uttrykte også interesse for å utnevne kvalifiserte urfolksrepresentanter til statlige stillinger. Videre annonserte han reformer innenfor rettssystemet som skal sikre urfolket retten til saksgang på sitt eget morsmål, og at de skal bli møtt med kulturell forståelse. Presidenten kunngjorde avslutningsvis at regjeringens rasismebekjempende politikk i sin helhet skal offentliggjøres i august.
Underrepresentasjon
i politikken
Urfolket er underrepresentert i politikken. Til tross for valgdeltakelse på høyde med resten av befolkningen er det få som når frem til kommunestyrer og enda færre til Kongressen. Det melder Prensa Libre, den største dagsavisen i Guatemala. I dagens nasjonalforsamling er 12 av de 158 folkevalgte maya-representanter. Det utgjør 7,6 %. På fylkesnivå kommer tre av 22 ordførere, eller 13,6 %, fra urfolket. Tilsvarende fordeling på kommunenivå er 111 av 331 ordførere, eller 33,5 %. Til sammenlikning utgjør urfolket offisielt sett 41 % av Guatemalas befolkning, mens den nasjonale ombudsmannen for menneskerettigheter estimerer deres andel til 65 %.
Statistikken avdekker en skjev politisk maktfordeling. Den viser at urfolkets andel av folkevalgte representanter reduseres betraktelig fra lokalpolitisk til fylkespolitisk plan. Og på nasjonalt plan er deres innflytelse marginal. Det er i stedet ladinobefolkningen som sitter med makten. Ladino-begrepet viser til dem som ikke tilhører urfolket, men som stammer fra de spanske erobrerne.
Flere urfolksrepresentanter forklarer den skjeve maktfordelingen med en systematisk eksklusjon fra statens side. De peker på et neoliberalt politisk system som ikke åpner de sentrale maktposisjonene for ungdom, kvinner og urfolk. Videre identifiserer de problemet som strukturell diskriminering.
Det at urfolket mangler en felles politisk agenda er utvilsomt en medvirkende faktor til deres beskjedne innflytelse. Delvis skyldes dette organisatorisk fragmentering. Men også der hvor urfolket står sammen, mangler de ofte klare politiske mål. Kampen deres er snarere av sosial enn av politisk art. Dagens svekkede posisjon må også sees i forbindelse med borgerkrigen, da viktige politiske ledere ble drept. Og den psykologiske effekten av krigen kan også ha virket ødeleggende på organisasjonslivet.
Et annet problem er at urfolket i liten grad identifiserer seg med de eksisterende politiske partiene. Slik finner de ingen naturlig politisk tilhørighet. Utbredt fattigdom og analfabetisme blant denne delen av befolkningen forsterker problemet ytterligere. Situasjonen gir god grobunn for manipulasjon i forbindelse med valg. Og det er et utbredt fenomen at de politiske partiene sikrer seg velgere gjennom materielle bestikkelser. Til tross for at urfolket deltar aktivt ved valg, svekkes således deres reelle innflytelse.
Skjev utvikling
og hverdagsrasisme
UNDPs siste rapport om menneskelig utvikling i Guatemala viser at fordelingen av goder har blitt skjevere i løpet av de siste 15 årene. I henhold til FN-kriterier for utvikling viser landet en generell fremgang, men denne kommer på langt nær hele befolkningen til gode. Snarere har fattigdommen økt i det samme tidsrommet. Antallet som lever under den ekstreme fattigdomsgrensen (på 1 USD om dagen) har økt fra 23% til 28%, og 60% av befolkningen regnes i dag for å være fattige (under 2 USD om dagen). Dersom denne tendensen fortsetter vil Guatemala umulig kunne nå millenniumsmålene om å halvere den ekstreme fattigdommen innen 2015, hevder eksperter.
I følge rapporten befinner 80% av urfolk seg i de to laveste sosioøkonomiske sjiktene og er nesten fraværende i de øverste sjiktene. Videre viser tallene at 3,2% av den rikeste delen av befolkningen mottar 22% av landets samlede inntekter, mens de to laveste sosioøkonomiske sjiktene til sammen mottar 25% av kaken. Dette avdekker en klar sammenheng mellom etnisitet og utvikling, hvor urfolket kommer desidert dårligst ut. Kjønn og geografi virker også inn på skjevheten. Størst ulikhet finner man mellom en ladinomann i urbane strøk og en urfolkskvinne på landsbygden.
Årets rapport om menneskerettighetssituasjonen i Guatemala fra FNs høykommissær for menneskerettigheter (UNHCHR), fokuserer også på rasisme. Under presentasjonen 23. mars ble hverdagsrasisme utpekt som den største utfordringen landet står overfor. UNHCHRs representant, Birgit Gerstenberg, eksemplifiserte at det dreier seg om vitser og slengbemerkninger, vanskeligheter med å få jobb, dårlig service og utestengelse fra ulike sosiale sfærer. Det som gjør utfordringen prekær, er at mange ikke er klar over at dette er rasisme, da det er blitt en vanlig del av hverdagen, problematiserte Gerstenberg. UNHCHR-representanten pekte imidlertid på to viktige fremskritt de siste ti årene. For det første viser spørreundersøkelser i avisene at stadig flere guatemalanere er blitt klar over at det finnes rasisme i Guatemala. For det andre viser presidentens utspill at regjeringen er moden for å erkjenne problemet.
Viktige fremskritt
mot rasisme
President Bergers anerkjennelse av at det finnes rasisme og diskriminering i Guatemala anses som et svært viktig fremskritt. Ricardo Cajas, koordinator for Presidentkommisjonen mot diskriminering og rasisme (CODISRA), karakteriserer utspillet som en 180 graders vending i statens holdning overfor diskrimineringsproblemet. Cajas beklager at rasismen, tross mangfoldige anstrengelser fra det internasjonale samfunn, holder frem i Guatemala. Han mener imidlertid at man nå har fått et nytt utgangspunkt for å behandle et problem som tidligere offisielt sett ikke eksisterte.
Guatemalas første rasismedom representerer et annet viktig fremskritt. I fjor ble fem politikere dømt for rasediskriminering mot Rigoberta Menchú. To år tidligere hånet og skubbet de den tidligere Nobelprisvinneren da hun satt som tilhører i landets forfatningsdomstol. På grunnlag av en rasismeparagraf som ble innført i grunnloven i 2002 ble hver av dem idømt tre års fengsel. Den historiske dommen ble også delvis basert på fredsavtalen som understreker at mayaenes klesdrakt bør respekteres. Domstolen konkluderte med at Menchú ble hånet fordi hun er maya. Rasismedommen økte folks bevissthet rundt problemet, og siden 2003 har det kommet inn 120 anmeldelser om diskriminering.
Når det gjelder regjeringens nylig annonserte rasismebekjempende politikk, er det CODISRA som skal utarbeide denne. Hva angår presidentens lovnader til urfolket om helse, utdanning og reformer av rettssystemet, gjenstår det å se hva som står på programmet når det presenteres i august.
