Bijlmer har blitt stemplet av nederlandsk media som en nitrist, utrygg drabantby med høy kriminalitet. Når man ankommer bydelen kan man få en følelse av at det utrygge ryktet er overdrevet og til dels medieskapt. Stemningen er avslappet og vennlig, der folk rusler gjennom handlegatene i det nyopprettede og levende handlesentrumet Amsterdamse Poort. På grunn av omfattende renovering på fysisk, kulturelt og sosialt plan har dessuten mye endret seg de senere årene. Uansett er en kilde til stolthet i Bijlmer som går lengre tilbake enn de senere endringene, det kulturelle mangfoldet og det relativt velfungerende forholdet mellom ulike grupper der selv ikke nederlandsk media som rutinemessig rapporterer dårlige nyheter fra bydelen, har stort å melde.
Størsteparten (1/3) av befolkningen i bydelen har kulturell bakgrunn fra Surinam. Andre store grupper, i tillegg til etniske nederlendere som utgjør oppimot 1/3 av befolkningen, er en stor gruppe er antilliske innvandrere og et økende antall afrikanske innvandrere som i sær har bakgrunn fra Ghana. Etter å ha gått fra Bijlmer T-banestasjon til Amsterdamse Poort gjennom undergangen prydet av teksten “butikksenteret til en verdensby”, blir man tidlig møtt med fasaden til senteret Imagine Identity and Culture med et iøynefallende skilt i gult og lilla i inngangspartiet. Gjennom glassveggen som vender mot gaten kan man skimte utstillingene i senteret. På veggen i inngangspartiet står det på nederlandsk: ” Representasjon av identitet og kulturer fra ditt eget perspektiv. Fordi kulturelt mangfold er selvinnlysende.” Senteret både fremskaffer ny kunnskap om innvandreres historier og bruker allerede eksisterende materiale. I dokumentasjonen av nye historier, arrangeres workshops der innvandrere blir spurt om å fortelle sine historier i forhold til ulike temaer som kunstnere, som ofte selv har minoritetsbakgrunn, lager utstillinger av. I det andre hovedarbeidsområdet, dokumenterer forskere innvandrernes historier på grunnlag av både private og offentlig arkiver som for eksempel fra tv eller bedrifter. Arkivmaterialet lagres i en audiovisuell ”Image Bank” på åtte datamaskiner der man kan klikke seg fram og lytte, se videoopptak, og lese innvandrernes historier. PR-ansvarlig Sarah Malko viser meg eksempler fra ”Image banken.” I et klipp ser man et tv-klipp som viser surinamesiske innvandrere i groovy, flagrende 70-tallsgevanter fra tiden da gruppa begynte å gjøre storinntrykk i Nederland i forbindelse med avkoloniseringen av Surinam.
– Hvis noen forteller din historie sender det et signal om at den er viktig. Dette gir stolthet, hvilket er viktig for å være en fullverdig borger. Jeg er ikke en visjonær person og sier ikke at dette er den fulle og hele løsningen, men jeg vet at dette hjelper, fastslår Malko stillferdig.
For tiden er senteret prydet av ”The Red Dress” utstillingen. Ungdommer fordelt i forskjellige grupper basert på nasjonalitet fikk utdelt det samme kjolemønsteret som de skulle lage et rødt plagg av. Resultatene er vidt forskjellige på bakgrunn av de ulike kulturelle bakgrunnene. I følge Malko viser også resultatene i hvilken grad ungdommene er knyttet til sin kulturelle bakgrunn utenfor Nederland. – Jo mer tradisjonelle de følte seg i forhold til sin kulturelle bakgrunn, jo mer løsrevet var de fra mønsteret, forteller hun.
Ikke et arkiv
Malko vektlegger at senteret ønsker å være mer enn et arkiv for enkelthistorier. Målet er snarere å kunne utfylle eksisterende historisk kunnskap. – Ideen bak senteret er å skape en større muntlig historie der du kan se hva som er felles for alle innvandrere. For eksempel har alle innvandrerne som har kommet til Nederland både i dag og for 50 år siden måttet takle ankomsten, å lete etter jobb og å finne et sted å bo. Man ser fellestrekk i problemene som innvandrere over hele verden må forholde seg til. For eksempel hvorvidt de skal assimilere eller ikke, og ønsket om at barna deres skal bli de personene du ønsker de skal bli og hvilken nasjonalitet de skal velge for barna.
Målsettingen om å vise fellestrekk i innvandreres livshistorier medfører av og til gjenkjennelse for besøkende på tvers av kulturell bakgrunn. – For noen uker siden hadde vi besøk av en gruppe tyrkiske og marokkanske kvinner som var svært interesserte i en video om tre generasjoner antillianske familier der familiens overhode var en kvinne ved navn Gladys. Gladys forteller om hvordan hun ble oppdratt, fikk barn og dro til Nederland. De besøkende kvinnene var svært fascinert av historien hennes, de elsket den. De kjente seg selv igjen fordi hun fortalte også deres historier – å komme til Nederland, å ikke kjenne noen, å føle seg litt fremmed. Det var pessimistiske historier, men kvinnene syntes det var fantastisk at de kunne kjenne seg selv igjen selv om de kom from den andre siden av kloden.
Mer integritet
Spiren til idéen om senteret, som åpnet i 2001, ble utviklet av den daværende direktøren for det antropologiske museet Tropenmuseum i Amsterdam og lederen for et senter for billedkunst i Bijlmer. I dag finnes det flere lignende sentre enn ved oppstarten. Malko forteller om en nylig utstilling i Amsterdam der marokkanske husmødre forklarte Ramadan. Framgangsmåten er imidlertid ulik. – Dette er nettopp det vi ikke ønsker å gjøre fordi hvis du har en utstilling om Ramadan vet alle som har denne troen hva det er. Jeg tror mentaliteten der man skal presentere at det multikulturelle samfunnet til målgruppen allerede er under endring, mener hun. Hun sier at de også har majoriteten som målgruppe, men presiserer at de ikke ønsker å undervise majoriteten om forskjellige kulturer. – Det er deres sak om de finner det interessant eller ikke, sier hun. På spørsmål om hun finner det mindre moraliserende svarer hun bekreftende og sier: Det har også mer integritet. Det er ikke noe særlig for marokkanske kvinner å gå og se en utstilling om seg selv og få en kort forklaring av Ramadan.
De fleste aktivitetene og workshopene arrangeres for ungdom eller eldre mennesker. – Fordi historiene til de eldre snart ikke kommer til å eksistere. Og på grunn av måten unge mennesker forholder seg til de ulike kulturene som de er i kontakt med på gaten, på skolen, når de går ut og så videre. De unge er interessante for oss fordi de blander sammen alt ut fra hva de opplever som viktig. De vet ikke alltid en gang en gang at de blander. Ei tyrkisk jente som jobber her bruker for eksempel stadig surinamesiske ord i slangen sin uten å være klar over hvor ordene hun hører på skolen kommer fra. Du ser det samme i forhold til selvbilde, mote og så videre. For oss viser denne ungdommen hvordan vi ser for oss de neste 20 årene – de er i forkant av resten av det nederlandske samfunnet, avslutter Malko.
Se www.imagineic.nl
