- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Det er upopulært å snakke om rasisme i Norge. Nesten all diskriminering, trakassering og generalisering av etniske minoriteter godkjennes og bortforklares i forsvaret av en ”åpen debatt”. Men rasismen er ikke utryddet selv om ingen vil bruke ordet. Den lever i beste velgående. Fortsatt dømmes nordmenn etter hudfarge, bakgrunn og navn. Fortsatt er det vanskeligere å finne jobb og hus hvis du heter Ali enn hvis du heter Ole. Men nå har vi også fått en annen form for rasisme, som er like utbredt og mye mer stueren: Rasismen som rammer på grunn av folks fordommer mot islam og muslimer.
Sosialantropolog Runar Døving har satt ord på den økende fiendtligheten: islam-fobi. Han sier at vellykket integrasjon er umulig når mobbing av muslimer tillates. Sentralt i islam-fobien ligger vår uvilje mot å skille mellom individ og gruppe. Der muslimer stilles til ansvar for fundamentalistiske holdninger hos enkeltindivider, slipper kristne eller sekulære nordmenn langt billigere unna. Alle nordmenn må ikke unnskylde aktivitetene til nynazistene i Vigrid, men dersom en muslim ikke aktivt fordømmer terror, regnes han eller hun nærmest som medskyldig.
Vinterens karikaturstrid viste at integrasjonen tross alt har fått til noe i Norge. Vi hadde dialog og samarbeid, ikke opprør eller voldelige demonstrasjoner. Likevel ser vi hvordan muslimer som deltar i offentlig debatt hetses og forsøkes tvunget til stillhet. Ytringsfriheten er fort mindre hellig når en minoritet våger å benytte seg av den.
Mediene har ellers temmelig åpne sluser, og lar stadig eksempler på rasisme slippe gjennom uten spørsmål. ”… det vi i Norge har bygget opp gjennom historien er ganske bra, og jeg vil ikke ha en dramatisk endring på dette ved at vi skal få et muslimsk flertall om 50 år”, sa Carl I. Hagen på årsmøtet i Oslo Frp i vinter. Med det lar han en hel gruppe stå til rette for enkeltindividers forbrytelser og egne fordommer. For Hagen betyr et muslimsk flertall tydeligvis det norske samfunns undergang. Bytter vi ut ”muslimer” med ”jøder” eller ”svarte”, ser vi hvordan dette er en grov generalisering, som i all forstand er rasisme.
Det er rasisme når enkeltindivider settes i bås og opplever forskjellsbehandling på grunn av handlinger utført av andre, bare fordi de tilhører den samme etniske gruppen eller har en spesiell hudfarge. Og la oss slå fast: Selv om islam er en religion og ikke en etnisk gruppe, har det liten innvirkning på hvordan muslimhetsen gir seg utslag. Alle som kan antas å være muslimer får merke konsekvensene uansett om de noen gang har satt sine føtter i en moské. Muslimer stemples som irrasjonelle, voldelige, kvinneundertrykkende og anti-demokratiske. Vi nordmenn er derimot både rasjonelle, åpne, frie og demokratiske.
Sammen med Hagen-utsagn som ”alle terrorister er muslimer”, skaper dette frykt, mistenksomhet og en todeling der alle nyanser byttes ut med svart-hvitt tenkning. Det er både naivt og farlig å tro at vi kan se utenpå folk om de er terrorister eller ikke.
Noen, som Hege Storhaug i Human Rights Service, kaller det ”kulturenes kamp”. Møtet mellom Øst og Vest – islam og vestlige sekulære samfunn – har tatt over fra den kalde krigen som den store fronten. Til tider kald, til tider brennende varm. Denne spenningen mellom kulturer, både ute og hjemme holdes bevisst ved like av grupper som ikke ønsker toleranse og samhold, men konflikt og splid.
I kjølvannet av stormen rundt Muhammed-karikaturene, ser vi med bekymring på at konfliktorientert tankegang vinner aksept og begynner å dominere offentligheten også i Norge. Fokuset på konflikt gir en lite positiv debatt der fast etablerte skillelinjer umuliggjør konstruktiv dialog. Å snakke om ”kulturenes kamp” er i beste fall generaliserende, på sitt verste rett og slett rasistisk.
Dialog og samarbeid er nøkkelord i Norsk Folkehjelps internasjonale arbeid. Vi har gjennom mange år, blant annet i Palestina, Libanon og Irak, erfart at positiv endring i all hovedsak utvikles gjennom gode forhold med gjensidig respekt. Når Hagen – Stortingets visepresident – nører opp under stereotype fremstillinger, eller rett og slett utelukker dialog som fremgangsmåte, er et godt forhold umulig.
Politikere, forskere og media glemmer dessverre at kulturkamp og islam-fobi får negative konsekvenser for enkeltmennesker. I dagliglivet stilles uskyldige individer til ansvar for fellesskapets problemer. Vi er bekymret for økt hets og diskriminering som følge av folks fordommer mot islam og muslimer. Virkeligheten dreier seg om hvordan vi snakker med nabofamilien fra Pakistan, den nye klassekameraten fra Somalia og kollegaen fra Libanon.
I Norge i dag har vi nordmenn med ulik hudfarge, ulike religioner og ulike tradisjoner. I media kan det ofte virke som om det er et problem. Det er det ikke. Det er en ressurs. Vi er et rikere og mer mangfoldig samfunn enn noen gang. Et samfunn som må verdsettes og videreutvikles gjennom åpenhet, samarbeid og dialog, ikke brytes ned med mistenksomhet, konflikt og rasisme.
