- Slør til besvær - 02.11.2006
- Hva er vi troende til? - 31.07.2006
- Litt Norge i USA - 28.06.2006
Noen ganger møter man seg selv i døra. Det er som regel ikke flatterende når det skjer. Jeg hadde en ubekvem episode da jeg var elleve og en av gjestene i et bursdagsselskap; en litt eldre, døv gutt flirende kløp meg i rumpa gjennom hele festen. Man skal ikke snakke stygt om de som er annerledes, hadde jeg lært. Derfor turte jeg ikke si fra før jeg temmelig oppskjørtet brøt alle prinsipper i bilen på vei hjem.: –Det er ikke det at jeg ikke liker de døve, gryntet jeg fra baksetet. –Men han der var virkelig ekkel!
Jeg var nok av typen irriterende idealistisk ungdom, engasjert i både miljøvern og avholdssak, ivrig tilhenger av kvinnekamp og anti-rasisme. Derfor ble jeg nokså sjokkert over meg selv da jeg som femtenåring ble kjent med Fred på speiderleir. Vi ble gode venner, Fred og jeg. Helt til jeg fant ut at han var kristen.
Jeg var verken hjernedød eller hjerteløs, det er jeg ganske sikker på. Jeg skjønte godt at det var jeg som var problemet, ikke han. Men enda så mye jeg skammet meg, enda så mye jeg prøvde å ta meg i nakken, klarte jeg ikke å overse fordommene mine. Jeg unngikk ham resten av turen.
Heldigvis har jeg lært litt siden den gang. Jeg har ikke lenger nevneverdige problemer med å omgås annet enn lite sympatiske folk, uavhengig av trosretning. Likevel hender det fremdeles at jeg undrer meg når jeg er sammen med bokstavtro kristne, de som forholder seg til bibelen mest som en historiebok, ikke som metaforiske fortellinger. Hva ser de som ikke jeg får øye på? Har viljen til å akseptere det jeg kaller eventyr konsekvenser for andre deler av deres virkelighetsforståelse? Hva er egentlig de troende troende til å tro?
Sett ut fra hva jeg har funnet meg til rette med så er det egentlig ikke så stor forskjell på å mene at en skjeggete mannsfigur skapte himmel og hav – og det å være hellig overbevist om at man er Napoleon Bonaparte inkarnert. Sagt nådeløst ærlig og skråsikkert arrogant fra mitt ståsted: En hallusinasjon er en hallusinasjon, enten den er institusjonalisert eller ei.
En del kranglefanter påpeker hissig at vi snillister på venstresida er altfor glad i å kritisere kristendommen, mens vi behandler islam med harelabb. Jeg kan godt skjønne hvor de kommer fra. Jeg har mye lettere for å forholde meg til muslimer. Islam blir fjernere, mer eksotisk; bundet i tradisjon og kultur, forståelig på en måte – i motsetning til kristendommen som står på dørstokken min, på mange måter som en del av meg – men samtidig så abstrakt, personliggjort og uhåndterlig. Man tukter bedre den man kjenner. Kanskje også mer med rette.
Det føles skummelt å skrive slik om troen min, uten mellomlegg, forbehold og tvil. Jeg ønsker ikke å såre, og jeg forsøker ikke å misjonere ateisme. Men må vi ikke kunne fortelle hverandre hva vi tror på, selv om våre versjoner av sannheten er gjensidig utelukkende?
Fordommer til side; folk må klø sin kløe med det redskapet de mener passer best. Noe vet vi da. Den som dør, får se. Så spørs det bare hvem som ler best.
