- På bortebane - 02.11.2006
- Afghanere i Norge - 02.11.2006
- Redsel blant afghanerne må ta slutt - 19.10.2006
Aslam Ahsan er en frittalende person. Han representerer Arbeiderpartiet i Lørenskog kommunestyre, men kommer ofte med utspill som ligger langt unna Arbeiderpartiet. Siste utspill fra Ahsan er at flyktninger ikke må få lov til å flytte til Oslo før de har fått statsborgerskap. Altså etter minst fem år i landet. Dette utsagnet betyr at Ahsan 1) definerer flyktningene som en belastning for Oslo og samfunnet. 2) Han sorterer mennesker etter etnisitet, og stenger dem ute fra det gode selskap. På godt norsk heter dette rasisme. Nettopp dét har jeg kalt Ahsans utspill for.
Jeg er en aktiv deltager i den norske samfunnsdebatten, og er meget bevisst på mitt ordvalg. Jeg husker ikke når jeg sist brukte begrepet rasisme i offentlig sammenheng. Når jeg denne gang gjorde det, mente jeg det. Noen sa at min ”stempling” av Ahsan blokkerte en konstruktiv debatt, og at innvandring kan diskuteres. Jeg er selvsagt uenig i det første, men er enig i det siste. Jeg er villig til å diskutere både innvandring og integrasjon med folk som ønsker å gjøre det på en åpen og konstruktiv måte. Det gjør dessverre ikke Ahsan.
Jeg har et hjertesukk: Det norske folk må bestemme seg. På den ene side ønsker nordmenn at Norge skal oppfattes som et åpent og sjenerøst land som ivaretar menneskerettigheter og gir beskyttelse til mennesker som er på flukt. Samtidig mener mange at når flyktinger kommer til Norge skal de være produktive fra dag én. Her ligger det en innbakt motsetning. Norge har en meget streng flyktning- og innvandringspolitikk. Bondevik-regjeringen halverte tallet på kvoteflyktinger fra 1500 til 750 pr år. Tallet på de som søker asyl og på de som får innvilget asyl, har sunket drastisk. Det betyr at de som får lov til å bosette seg i Norge definitivt har vært utsatt for vold, terror, tortur og forfølgelse. De ligger nede både psykisk og somatisk. Noen av dem er så ødelagte at de aldri vil klare å brødfø seg selv eller sin familie. Samfunnet må stille opp for dem. Det ligger i sakens natur. I tillegg er det fastslått at arbeidsgivere diskriminerer bevisst eller ubevisst. Mange av dem som ønsker å komme ut i arbeid, klarer det ikke. Når Ahsan hopper over disse komplekse og bitre fakta, og prøver å spille på visse strenger hos visse mennesker, er det forkastelig. La oss diskutere hvem disse menneskene er, hva de har vært gjennom, og hvordan vi kan legge til rette for at vi kan bruke deres erfaringer og kompetanse til det beste for både dem og for samfunnet. La oss se hvordan vi kan sørge for at deres barn får solid utdannelse slik at de kan klare å stå på egne bein og bli produktive samfunnsborgere. Det er her debatten må føres.
