- Ibsen uten tid og rom - 19.10.2006
- Mener USA selv står bak 9-11 - 21.09.2006
- Vi trenger nye briller! - 25.08.2006
Jostein Gaarder forsøkte å gjøre nettopp det gjennom sin banebrytende kronikk i Aftenposten. Vi kan diskutere den litterære formen han brukte, men kritikken av en stat som har satt seg over internasjonale lover er jo på sin plass. Men slikt gjør man ikke i dagens samfunn – ihverfall ikke ustraffet. Gaarder ble fort kalt antisemitt og det som verre er.
Arabere er vant til å bli kalt antisemitter når de angriper staten Israels politikk. Derfor avfeies arabernes argumentasjon i konflikten som antisemittisk og paranoid. Slik tilfellet var da Hizbollah lederen Nasrallah rett etter krigens utbrudd hevdet at krigen mot Libanon hadde vært planlagt i lang tid i samarbeid med både Bush og med Blair, og at kidnappingen av de to soldatene bare fremskyndet krigen med et par uker.
Derfor ble mange arabere glade da anerkjente og respekterte journalister begynte å skrive om det samme. George Monbiot i The Observer skrev for et par uker siden at denne krigen hadde vært planlagt lenge. Noen dager senere skrev den kjente journalisten i the New Yorker, Seymour Hersh, om det samme. Hersh er kjent for sin granskende journalistikk og har vunnet Pulitzerprisen flere ganger. Hans hemmelige kilder bekrefter at krigen var planlagt for lenge siden, og at kidnappingen bare ga et påskudd for å trykke på avtrekkeren.
Hassan Nasrallah var raskt ute med å hevde at våpenhvilen var en seier for Hizbollah. Denne oppfatningen er det nærmere en milliard muslimer som deler med ham. For uansett hva enkelte mener om krigens utfall, er det et faktum at Israel gikk til krig med to klare krav som måtte innfris før en våpenhvile: De to soldatene skulle utleveres og Hizbollah skulle demilitariseres slik at de ikke skal kunne svare med rakettangrep. Etter fire uker med intens bombing har ikke Midtøstens største militærmakt lykkes med noen av målene de hadde satt seg. Arabere og muslimer mener dette i seg selv er en historisk seier. Mange snakker om at USAs planer om ‘Ett nytt Midtøsten’ i beste fall må revurderes – takket være Hassan Nasrallah og hans Hizbollah.
Vesten kaller ham terrorist. For arabere og muslimer verden over er han håpet, helten og ridderen. Bortsett fra de fleste islamske regimene da – for dem er islamske grupperinger en trussel for deres maktseter. De islamske grupperingene er ikke en stat i staten – de er heller en stat i en fraværende stat. Forresten – Hizbollah drepte litt over 100 israelere, 80 prosent var militære. Israel derimot drepte over 1200 libanesere – 90 prosent av dem sivile, de skadet flere tusen, drev en million mennesker på flykt og bombet landet 20 år tilbake. Men drap av arabiske menneskeliv er ikke terrorisme – det er selvforsvar!
Det er Hizbollah som allerede er i gang med å rydde og erstatte mennesker som har mistet alt de eier, ikke staten. Det er Hizbollah som betaler erstatninger, skaffer bolig, møbler og sørger for at familier får mat på bordet. Hører jeg noen si ‘Det er jo Iran som betaler’? Hva så? Er det ikke bedre enn disse rike oljestatene i gulfen som sparer sine milliarder i amerikanske banker? Hva har de gjort for slitne, krigsrammede muslimer verden over? Uansett hva de har gitt er faktum at det er langt fra nok, og at disse landene kan og bør gjøre mye mer.
