- Hva er Third Culture Kids? - 02.11.2006
- Der religionen skiller bygda - 19.10.2006
- Urbane samer i indiske sarier - 21.09.2006
Massemord på indianere, slavehandel, plynding av ressurser: Kolonitida er en av de mørkeste kapitlene i verdenshistorien. Men er den over? Hva med hendelsene i Midtøsten? Eller våre forestillinger om “Vestens” overlegenhet? Midtøsten-tidsskriftet “Babylon” vier sitt aktuelle nummer til kolonialismen.
Utenfor apeburet i Bronx zoo hang høsten 1906 følgende skilt: “Afrikansk pygme, Ota Benga. Alder 23 år. Høyde 150. Vekt 47 kilo. På utstilling hver ettermiddag hele september”. 100 år senere viser Kolmårdens djurpark i Sverige opp massaier som – i følge prosjektlederen – “dansar, sjunger och hoppar”. For ett år siden skrev Utrop om den verdensomspennende motstanden mot et lignende arrangement i dyrehagen i tyske Augsburg.
– Måten afrikanere blir presentert på viser at koloniale forestillinger fortsatt er levende. Afrikanere blir sett på som primitive naturfolk, mente kritikerne og pekte på kolonitidas menneskeutstillinger som skulle demonstrere Vestens overlegenhet (i Oslo hadde vi en Kongolandsby).
– Kolonialistene beskrev “de innfødte” ofte i zoologiske termer, leser vi i Babylon. Dette skillet mellom den siviliserte overlegne “Vesten” (et begrep fra den tida) – og den ville, usiviliserte “resten” – er et produkt av kolonitida. Det ble den gang brukt på samme måte som i dag for å legitimere krig og kontroll. “Kolonialisme”, skriver Anders Breidlid i Babylon, “var ikke bare et spørsmål om erobring av territorier, plyndring av ressurser og innblandning i politiske og kulturelle strukturer, men også en mental erobring med store konsekvenser.”
I Babylon (tilknyttet Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO) gir forskere 15 perspektiver på kolonialismens arv i Midtøsten. Mange av dagens konflikter kan spores tilbake dit. Premissene for Palestina-konflikten, skriver Nils Butenschøn ble lagt under og i tida etter første verdenskrig. Mønsteret i behandlingen av Palestina-spørsmålet av Folkeforbundet på 1920-tallet er det samme som i “Veikartet for fred” i 2003: “Palestinerne frakjennes ikke retten til selvbestemmelse, men det er palestinernes statsdannelse som fortsatt skal tilpasses anerkjennelse av staten Israel som en jødisk stat – men aldri motsatt! Palestina-mandatet slik det ble utformet på 1920-tallet må derfor betegnes som “the original sin” (arvesynden).”
Gjennom splitt og hersk-teknikken (som kolonimaktene brukte overalt der de ferdes) bidro britene sterkt til motsetningene mellom Nord- og Sør-Sudan, skriver Elena Vezzadini og Anders Bjørkelo. I Algerie ble algerisk kultur og språk politisert. Det var ikke lenger plass for berberne som står for en tilnærming til Europa og derfor blir mistenkt for å sympatisere med neokolonialismen, skriver Naima Mouhleb. Formelt er kolonitida avviklet. Men, som Ann-Christin Johnsgård påpeker: Kolonitiden fortsetter i Vest-Sahara – Afrikas eneste gjenværende koloni.
Den røde tråden i Babylons nye utgave er ønsket om å nyansere oppfatningene om kolonitida. Kolonialisme er ikke ensbetydende med vestliggjøring, påpeker Magda Baraka. Når det gjelder Egypt, har interessen for “Vesten” vart mye lengre. Koloniargumentet trekkes ofte inn for å fremme bestemte politiske agendaer, påstår redaktør Kjetil Selvik. Den muslimske kvinnebevegelsen blir av motstandere ofte beskyldt for å fremme neo-koloniale syn, skriver Knut S. Vikør. De moderne sekulære statene, hevder motstanderne, er jo skapt av kolonimaktene. Å utvanne lovene i liberal retning er derfor en fortsettelse av koloniveldet. Den muslimske kvinnebevegelsen sier derimot at de bare vil realisere grunnleggende islamske ideer.
Ofte overvurderes kolonialismens betydning, leser vi. Det gjelder for eksempel den irakiske statsdannelsen. Ifølge Reidar Visser er det feil å påstå at Irak er et “kunstig land”, konstruert av britene. Eller ta hijaben. Noen forskere, skriver Mona Abdel-Fadil, argumenterer for at hijabs slagkraft i dag er en arv fra koloniherrens fokus på at kvinner skulle frigjøres gjennom å ta av hijab. For koloniherrene symboliserte hijab islams bakstreverskhet. Bruken av hijab kan altså ses som en del av landenes anti-kolonialistiske frigjøringskamp. På feltarbeid blant middelklassekvinner i Kairo fant Abdel-Fadil ut at slike perspektiver på hijab er viktig men ikke tilstrekkelig. Hijab-bruken har mer med kvinnenes tro å gjøre enn med ideologi. Mange kvinner opplevde noe som gjorde at de fikk et sterkere behov for Guds tilstedeværelse (for eksempel sykdom og dødsfall i nær familie). Flere tar av seg hijaben igjen fordi de “ikke bestod testen”; de var ikke sterke nok i sin tro.
Flere akademikere peker på at kolonitida “ikke bare var en eneste lang misere”. Britene innførte effektive vanningssystemer i Egypt som “gjorde det hensiktsmessig å oppheve det eldgamle tvangsarbeidet”, sier Terje Tvedt i et intervju. Renate Lunde framhever “dei mangfaldige stemmene” blant europeere i koloniene og misjonærenes bidrag til “utvikling”. Men forfatterne går ikke så langt som Frankrike. Den 23. februar 2005 vedtok det franske parlamentet en lov som pålegger lærere å framheve Frankrikes “positive rolle” i koloniene sine. Frankrike høstet mye kritikk for loven som i manges øyne er et tegn på at Frankrike trenger et oppgjør med sin fortid.
Innen akademia undersøker postkoloniale studier hvordan maktforholdet mellom tidligere kolonier og kolonimakter videreføres og legitimeres selv om kolonitida er over. I en fersk masteroppgave har Ida Hjelde avslørt Oslo-sosiologiens eurosentrisme. Verden er fullstendig fraværende. Idéhistoriker Dag Herbjørnsrud har tidligere kritisert etnosentrismen i filosofi. “Tenkningens historie” blir presentert som et eksklusivt europeisk fenomen.
Nylig skrev Dagens Nyheter om forskningsinstituttet WISER i Johannesburg som har som målsetning “å gjenoppfinne humaniora og samfunnsvitenskap fra et afrikansk perspektiv”. Et tegn på kolonialismens makt over sinnene er reaksjonene på senterets studier av det moderne Johannesburg. Amerikanske forskere kritiserte at studier om slumområdene manglet. Afrika er altså kun interessant når det dreier seg om nød og katastrofer. Høres dette kjent ut når det gjelder medias Afrika-dekning?
Kanskje et kunstprosjekt med stasjoner på Island, Grønland, Færøyene, Sameland (og senere i høst også Oslo) hjelper? Rethinking Nordic Colonialism stiller slike spørsmål: Hvordan henger Grønlands framtid sammen med arbeiderkvinnenes situasjon i fattige land? Hvordan påvirker den nordiske kolonialhistorien vårt syn på dagens innvandring? Ja, en nordisk kolonialhistorie fins og den må fram fra glemselen.
